Opprykksesongen

En gammel kjenning vender tilbake

Vi må begynne like før julaften 2017, sånn omtrent på den tiden kjøpesenteret Kvadrat pleier å nå kokepunktet. Da ble det nemlig klart at Bjarne Berntsen fikk jobben med å føre Viking tilbake til Eliteserien.

Berntsen hadde vært borte fra klubben – og trenergjerningen – en stund. Likevel er det få som kjenner Viking like godt, og var det noen som ville greie å få skuta på rett kjøl igjen, ja, så var det nettopp han.

Med seg i teamet fikk han Bjarte Lunde Aarsheim, daværende Vidar-trener Morten Jensen og keepertrener Kurt Hegre.

Batty hadde vært Ian Burchnalls assistent, og sto med hovedansvaret i de to siste seriekamper i 2017. Nå skulle han være assistenten til mannen som hentet ham til klubben for et kvart århundre siden.

Kurt Hegre var fra før kjent for de fleste som Vikings keepertrener gjennom en årrekke. Morten Jensen var kanskje et uskrevet blad for noen. Den unge treneren kom fra jobben i Vidar hvor han ledet Lassa-laget til en knallsterk fjerdeplass i andredivisjon.

Det nykomponerte trenerteamet gikk raskt i gang med spillerlogistikken, og første signering ble forsvareren Viljar Vevatne. 24-åringen hadde vært innom både Bryne, Brann og Sandnes Ulf etter han forlot Viking som juniorspiller i 2013, og han fikk kapteinsbindet og ble umiddelbart en viktig mann for det nye Viking-laget.

Dessverre satte en skade ham ut av spill hele høstsesongen.

Da treningene startet opp i Vikinghallen i januar, var det flere nye fjes på plass. Blant andre Zlatko Tripic og Kristian Thorstvedt.

Lyngdølen Tripic skulle i utgangspunktet bare være med på et par treninger før sesongoppkjøringen i Sheriff Tiraspol (Moldova) startet opp igjen. Men som alle vet ble han Viking-spiller, og leverte en strålende sesong i mørkeblått. Han bar også kapteinsbindet da Viljar Vevatne ble skadet.

Også Thorstvedt, som hadde spilt i Viking til han var 13 år, meldte overgang fra daværende klubb Stabæk. 19-åringen scoret ni mål fra sin midtbaneposisjon, noe som blant annet bidro til at han vant prisen Årets gjennombrudd i OBOS-ligaen, samt fikk plass på G19-landslaget. Han har også forlenget kontrakten sin med klubben ut 2021.

Men det var ikke bare spillerstallen som ble styrket i vinter. Børge Moi Nilsen ble nemlig hentet tilbake til markedsavdelingen etter en tid borte fra klubben, og sammen med Eirik Bjørnø og Kjartan Salvesen bidro han til at det ble et rekordår for Viking når man ser på antall samarbeidspartnere.

Den unge forsvarsspilleren Kristian Novak, som hadde levert bra på rekruttlaget i 2017, signerte proffkontrakt med klubben. Dessverre ble det en tung sesongen for stortalentet med en fortid i Ålgård FK. Novak ble skadet under sesongoppkjøringen, og måtte se alle årets kamper fra tribunen.

De to første treningskampene endte med tap. Først vant Bryne 3-0 foran et nærmest fullsatt Randaberg Arena. Så ble Brann for sterke i Vestlandshallen og vant 3-2.

I mellomtiden ble det lagt kunstgress på stadion.

En ung gutt fra Bryne kom så på lån fra storklubben Lyon. Tord Johnsen Salte imponerte alle, og gjorde overgangen fra Frankrike til Stavanger permanent i juli.

En annen som imponerte var Markus Nakkim, som kom på lån fra Vålerenga. Forsvarsspilleren fra Oslo øst ble en ekte Viking-gutt under sin tid i Stavanger, og leverte både på banen, fra tribunen og i avisa.

Turen gikk så til Marbella på treningsleir. Der dukket to engelskmenn opp. Den ene av dem, Jordan Hallam, gjorde det såpass bra at han endte opp med å spille vårsesongen for de mørkeblå.

Ellers regnet det mye i Syden, og treningskampen mot Stabæk endte med 1-2-tap.

Seriestart

Forsvaret ble etter hvert styrket ytterligere. Fra Sørlandet kom Rolf Daniel Vikstøl. Den rutinerte venstrebacken, som hadde vært i Start siden 2006, ble en viktig spiller da han omsider kom seg på banen etter skade.

Leo Østigård var en annen spiller som skulle ta plass i Viking-forvaret og imponere. Stortalentet fra Åndalsnes kom på lån fra Molde og gjorde sine saker så bra det halve året han hadde i Stavanger at den engelske Premier League-klubben Brighton valgte å hente ham.

Det skal sies at han også leverte et godt mesterskap for G19-landslaget, noe som nok også bidro til at klubber fikk opp øynene for ham.

Under sitt opphold rakk Leo å gjøre seg svært populær blant supporterne, blant annet ved å ta plass på Hordene-feltet sammen med Markus Nakkim da han måtte sone karantene.

Mens nye spillere kom inn dørene på stadion, gikk noen andre vei. Mathias Bringaker dro til Start og Tor André Skimmeland Aasheim havnet hos Jerv i Grimstad.

Og nettopp Jerv var motstander da Viking skulle innvie det nye kunstgresset sitt før sesongstart. Generalprøven endte med et grusomt 2-6-tap, og hjalp ikke mot stort annet enn å dempe forventningene i en by som i utgangspunktet krevde opprykk på første forsøk.

2. april var det duket for seriestart, og Viking dro til Kongsvinger. Seks minutter ut i kampen fant Zymer Bytyqi Tommy Høiland inne foran mål. Der gjorde jærbuen ingen feil, og scoret sitt første av totalt 21 mål denne sesongen.

Viljar Vevatne økte til 2-0 i andre omgang, noe som også ble sluttresultatet, i en kamp Viking stilte med hele seks debutanter fra start.

Uken etter skulle alvoret sparkes i gang i Jåttåvågen. Viking skulle spille seriefotball på kunstgress, hjemme, for første gang, og stadion skulle skifte navn til SR-Bank Arena. Gjester til festen var opprykksrivalen Mjøndalen.

Dessverre ble det lite å rope hurra for, og det hele ble en gedigen nedtur sett med mørkeblå øyne. Gjestene vant 2-0 etter scoringer av popstjernen Mads Hansen og nåværende Viking-spiller Ylldren Ibrahimaj.

Etter nederlaget for Mjøndalen tok Viking seg sammen.

Først ble Tromsdalen og Madla slått. Så fikk Åsane kjørt seg da Viking vant 4-0, i en kamp Zlatko Tripic og Kristian Thorstvedt fikk sine første mål i mørkeblått.

Borte mot Ull/Kisa ble det målfest og 5-4-seier, og Tripic slo til med hattrick.

På denne tiden var også Even Østensen på plass i Jåttåvågen for å trene med laget. Han skulle vi få se mer til senere på året.

Det ble tidlig lagt merke til Vikings enorme støtte fra tribunen – enten det var hjemme- eller bortekamp. Hver eneste gang, om det var mot Tromsdalen i nord, mot Jerv i sør, mot Ull/Kisa i øst eller Nest-Sotra i vest, viste våre trofaste supportere igjen med sang og støtte.

På hjemmebane endte tilskuersnittet på 7899, noe som var fjerde høyest i Norge i 2018. Ved to anledninger ble stadion også fylt opp.

Én måned etter sesongstarten mot Kongsvinger var Bryne motstander i andre runde av cupen. Statistikken mot laget fra Jæren har vært dyster de siste årene, og den skulle bare bli verre.

Like før full tid scoret rødtrøyene kampens eneste mål, dermed ble rekken med kamper uten seier over vår argeste rival forlenget ytterligere – noe som selvsagt var tungt å svelge både for spillere og supportere.

Men Viking skulle slå tilbake.

16. mai var det duket for nabolagsmøte mot Sandnes Ulf, og der man brukte opp alt fyrverkeriet før kampen i det hele tatt hadde startet da Mjøndalen var på besøk, ble alt krutt spart til dommeren blåste i gang i dette oppgjøret.

Viking vant til slutt 5-2, foran 16 000 feststemte tilskuere. Tommy Høiland scoret tre ganger mot sin gamle klubb, og omtrent hvert eneste sete var dekket av smil. Nå så Viking ut som et lag som hadde tenkt seg opp til Eliteserien igjen kjappest mulig!

Vondt, verre, enda verre og verst

De fire påfølgende kampene skulle derimot vise seg å være en krokfot av uante proporsjoner, og sørge for et sort kapittel i denne oppsummeringen.

Først ut etter festkvelden mot Sandnes Ulf, var Aalesund. Lars Bohinens lag, som av flere ble pekt ut som den største favoritten til å vinne årets OBOS-liga, gjennomførte en god bortekamp og vant 2-0 på SR-Bank Arena, og man kan trygt si at de mørkeblå landet etter festforestillingen som hadde blitt servert 16. mai.

Etter dette gikk turen til Grimstad og Levermyr. I stekende sol, foran en horde av tilreisende supportere, ble det nok et tap. Hjemmelaget Jerv vant 3-2.

Den eneste positive med akkurat den matchen var at Rolf Daniel Vikstøl endelig fikk sin debut i mørkeblått, etter å ha vært ute med skade. Og selvsagt den enorme støtten fra de tilreisende supporterne

To uker senere kom en ny mulighet. Denne gang mot Sogndal – i saftbygda. Men heller ikke denne gang ville det seg. Og etter en mildt sagt kjedelig affære vant hjemmelaget 1-0, og påførte med det Viking sitt tredje strake tap.

Men for de av dere som har fortrengte denne perioden av 2018-sesongen, og tenker at marerittet vel nå var over, er det bare å beklage. For man kan trygt si at laget ikke våknet etter Sogndal-kampen heller.

For oppe på Ågotnes, ikke langt unna kystbasen, som vel er det de fleste i oljebyen Stavanger som har et forhold til plassen forbinder den med, holder den lille klubben Nest-Sotra til. 

Lørdag 16. juni påførte Nest-Sotra Viking klubbens største bortetap siden 1996 (0-7 for Bodø/Glimt) da de vant hele 5-0. Ydmykelsen var total da laget som hadde rykket opp fra andredivisjon sesongen i forveien ga de mørkeblå sitt fjerde tap på rad.

På dette tidspunktet var ikke laget, som bare en måned i forveien hadde feid Sandnes Ulf av banen og levert festfotball foran et fullsatt stadion, til å kjenne igjen.

Flere nye spiller kom, og bidro med en gang

Viking tok så imot Florø hjemme i Stavanger. Da kom endelig seieren.

I de påfølgende fire kampene ble HamKam, Strømmen, Jerv og HamKam igjen, slått, og målforskjellen viste hele 17-5 i favør Viking. Laget hadde snudd formen og satt kurs mot Eliteserien igjen. Så var det Nest-Sotra, da.

Denne gang var riktignok Viking i flytsonen etter fem strake seire, og i tillegg hadde man et ess i erme ettersom Nest-Sotras beste spiller gjennom en årrekke, Johnny Furdal, hadde flyttet til Rogaland og valgt å spille i mørkeblått.

Men nok en gang måtte folk gå ruslende fra SR-Bank Arena syngene på "kor e revansjen me har venta på", for grønntrøyene tok med seg alle poengene hjem. I Johnny Furdal, som forøvrig scoret, og Even Østensens hjemmedebut ble det 2-3-tap, og det ble satt hykkas på nok en fin rekke med seire. 

I sommervinduet tok vi farvel med Aniekpeno Udo (Ljungskile), Leo Østigård (tilbake til Molde etter lån – så til Brighton), Jordan Hallam (tilbake til Sheffield United etter lån), Stian Michalsen (Arendal), Julian Ryerson (Union Berlin) og Tore Andre Sørås (KFUM Oslo).

Og vi sa velkommen til flere nye fjes, som alle skulle få bidra til å løfte Viking opp til Eliteserien igjen.

Først kom Ylldren Ibrahimaj. Arendalitten som før sesongen hadde gått til Mjøndalen signerte en to og et halvtårskontrakt, og markerte seg umiddelbart. Totalt ble det elleve kamper, tre scoringer og én målgivende.

Neste mann var Johnny Furdal. 32-åringen kom fra Nest-Sotra hvor han hadde tilbragt de siste ti årene. Hovmesteren hadde levert strålende for Sotra-klubben under vårsesongen, og fortsatte i samme spor for Viking. Totalt ble det tretten kamper, fem mål og syv målgivende.

Even Østensen tok ferja fra Tau til byn, byttet ut Staal Jørpelands grønne og sorte drakt med en mørkeblå en og scoret to vanvittig viktige mål på tampen av sesongen, mål som vi kommer til å huske i årevis fremover. Etter sesongen ble kontrakten, som i utgangspunktet kun var ut året, forlenget til og med 2020-sesongen.

Den tidligere Vidar-spilleren Sondre Flem Bjørshol tok turen fra Åsane. Hans siste kamp for bergenslaget var faktisk mot Viking, og debuten hans i mørkeblått kom mot Levanger. Han fikk ni kamper og leverte fire målgivende pasninger.

Siste mann inn var islendingen Axel Óskar Andrésson. Den høyreiste midtstopperen la fort beslag på midtstopperplassen ved siden av Markus Nakkim, og leverte så bra at Viking nå har kjøpt ham fra den engelske Championship-klubben Reading.

Retur til Stavanger stadion

Etter tapet for Nest-Sotra ble det seks poeng i kampene mot Åsane og Strømmen, og Viking var med det tilbake på hesteryggen. Men som tidligere i sesongen skulle man få store problemer med å sanke poeng på naturgress. 

Til tross for at Viking har spilt på naturgress så å si gjennom hele klubbens eksistens, bydde det nå plutselig på problemer etter at det var byttet om til kunstgress på SR-Bank Arena. 

Faktisk var det kun Madla som ble slått på naturlig underlag i 2018. Bryne, Jerv, Nest-Sotra og Florø ble det alle tap mot.

Også da Viking-spillerne satte seg på toget fra Jåttåvågen til Sandnes sentrum for å spille lokaloppgjør mot Sandnes Ulf, gikk det skeis. Hevnlystne gauker lå og ventet i det høye gresset oppe på Trones, og vant enkelt 3-0.

Selv ikke en retur til Stavanger stadion, hvor Viking hadde holdt treningene sine før lokalderbyet, hjalp. Det ville seg bare ikke på naturgress i 2018. Noe som selvsagt må rettes opp i til 2019-sesongen.

Men som tidligere reiste de mørkeblå seg etter et nederlag, og startet med å slå Levanger 3-0 hjemme på eget kunstgress. Så gikk turen til Telemark og Notodden for å spille tirsdagskamp.

En legende gikk bort

Men midt i gleden over å være tilbake på rett spor igjen med tanke på opprykk, kom beskjeden om at klubblegenden Reidar Goa hadde gått bort, 76 år gammel.

Reidar var Viking. Som spiller, assistenttrener, banemann og oppmann gav han alt for den mørkeblå drakta gjennom flere tiår. Og som medmenneske var han der for de som hadde behov for ham, enten det bare var en liten prat som behøvdes eller det var noe mer praktisk som måtte ordnes. Reidar stilte opp.

Ord blir i grunn fattige når en slik person skal beskrives. Men hvis vi drar frem de fire strake seriegullene på 70-tallet, Mirakelet i Haugesund og klubbens siste triumf, cupgullet i 2001, og legger til at dette bare var noe av det Reidar var med å bidra til i mørkeblått, gir det i hvert fall et visst inntrykk av hva han har betydd og hvilken posisjon han for alltid vil holde i Viking.

Opprykkslukt og nye bananskall

Oppgjøret mot Notodden så lenge ut til å ende med uavgjort og poengdeling. Så dukket vikingen fra Island – Mr. Icelandair – Axel Óskar Andrésson opp og kriget inn seiersmålet. Til ellevill jubel blant alle på banen, benken og tribunen.

Og da Sogndal ble slått i den påfølgende kampen, begynte opprykkslukten virkelig å spre seg over byen igjen...

...men som tidligere i sesongen lå det et par bananskall og ventet da Viking skulle prøve å gå fra kvalik- til direkte opprykksplass. Og selvsagt tråkket Viking både på det ene og det andre.

Florø og Tromsdalen gjorde rent bord, og sørget for at Viking, som hadde røket ut av cupen for flere måneder siden, nå sto foran fire cupfinaler som alle mest sannsynlig måtte vinnes skulle det bli direkte opprykk.

Fire cupfinaler mot fire topp seks lag, deriblant Aalesund og Mjøndalen borte.

Med dette værvarselet vendte mange tankene i retning kvalifisering. Noe som ville blitt en lidelse.

De fire cupfinalene

Cupfinale 1:

Først gikk turen til Ålesund og Color Line Stadion. AaFK hadde ledet OBOS-ligaen i 22 serierunder, lå an til å innfri forventningene om opprykk og hadde slått Viking i Stavanger tidligere i sesongen. De var klare forhåndsfavoritter mot et lag som nylig hadde tapt for Florø og Tromsdalen.

Det hadde likevel skurret litt for tangotrøyene på høsten, og selv med to sviende nederlag friskt i minne øynet man håp om at tre poeng skulle lure seg med hjem i bagasjen.

Etter en jevn og målløs førsteomgang eksploderte det tidlig etter hvilen.

Tommy Høiland, som skulle vise seg å spille en av hovedrollene i beretningen om De fire cupfinalene, sendte Viking opp i 2-0-ledelse med to scoringer på åtte minutter. Og de tilreisende supporterne, og alle andre som fulgte kampen på TV og radio, fikk troen på at dette virkelig kunne gå.

Så reduserte Aalesund. Minnene fra Tromsdalen-kampen, hvor Viking også ledet med to mål, kom som et tungt skudd med vristen og traff oss i magen, og angst, nerver og det som er spredte seg raskt.

Even Østensen ble byttet innpå et par minutter etter reduseringen. Til tross for gode innhopp også tidligere, jaget målgjøreren fra Hjelmeland fortsatt sitt første mål for klubben. Men når det først skulle komme, er det nesten ikke mulig å drømme om et bedre tidspunkt å prikke det inn på.

Fra like utenfor sekstenmeteren dro han først en skuddfinte, en så vellykket skuddfinte at selv den ene kameramannen havnet i pølsekøen, før han limte ballen ned i hjørne bak en sjanseløs keeper. Og med det punkterte han kampen.

Les kamprapport her

Cupfinale 2:

Neste motstander var Ull/Kisa. Da lagene møttes på Jessheim ble det scoret ni mål, og det var fortsatt de to mestscorende lagene i OBOS-ligaen som skulle i aksjon. De fleste forventet derfor bra med mål også denne gang.

Men i dette oppgjøret måtte man vente til det 94. minuttet før ballen havnet i nettet. Etter et drama av en kamp, hvor ballen simpelthen ikke ville i mål, greide til slutt Tommy Høiland å lure ballen inn, og de som ikke hadde fått troen vekket etter Aalesund-kampen, begynte nå å våkne.

Les kamprapport her

Cupfinale 3:

Borteseksjonen på Isachsen stadion var stappfull. Det kokte blant supporterne, og rammen rundt toppoppgjøret mot Mjøndalen kunne ikke vært bedre.

Fotballviter Christian Gauseth sendte hjemmelaget i ledelsen tidlig, og før det var spilt ti minutter hadde Viking ett baklengsmål i sekken samt pådratt seg to gule kort. Førsteomgangen ble tøff.

I andre omgang, derimot, tok Viking fullstendig grep om kampen.

Først utlignet Tommy Høiland etter en fin ball fra Zlatko Tripic. Så la Høiland inn til Zymer Bytyqi, som på kunstnerisk vis sendte Viking i ledelsen og de tilreisende supporterne bak målet til himmels.

3-1-scoringen kom etter en heroisk gjennvinning av Tripic. Ballen havnet i beina til Bytyqi som la inn, og på bakre stolpe hadde Johnny Furdal sneket seg inn, helt umarkert, og hadde bare å bredside ballen i mål.

Mjøndalen kjempet seg tilbake i kampen igjen og reduserte. Men så var det denne Even Østensen, da.

Som mot Aalesund ble han byttet inn på slutten. Som mot Aalesund punkterte han kampen. Denne gang da han satte inn 4-2-målet.

Nå lå alt til rette for en festdag på SR-Bank Arena.

Les kamprapport her

Cupfinale 4:

Det ble mobilisert voldsomt foran siste kamp. Stadion ble utsolgt og "alle" ville få med seg det som kunne bli den største fotballkampen i Stavanger på lange tider.

30 år etter mirakelet i Haugesund skulle det altså avgjøres i siste serierunde nok en gang. Og nok en gang skulle det bli dramatikk.

Johnny Furdal sendte Viking i ledelsen midtveis ut i første omgang, og med det var festen i gang. Etter kampen kunne midtbanespilleren fortelle om det enorme jubelbrølet som nesten veltet ham over ende da han la ballen i målet.

Men mindre enn ti minutter etterpå utlignet Kongsvinger, og pauseresultatet ble 1-1.

Utover i andre omgang kom beskjedene om at de andre resultatene gikk mot Viking, noe som betydde at kun seier var godt nok for direkte opprykk.

Viking stanget og stanget, men ballen ville ikke i mål, og frustrasjonen begynte etter hvert å bre seg også på tribunen. Skulle det virkelig ikke gå.

Så. Ti minutter før slutt. En 29-åring fra Bryne mottar en ball fra en fra en 32-åring fra Rosendal. Jærbuen, en av hovedrolleinnehaverne i beretningen om De fire cupfinalene, tar ballen ned på brystet. Folk holder pusten. Man kan høre lyden av håp som tennes, nærmest som lyden av tusenvis av lightere som klikker samtidig.  Så klemmer han til.

Ballen klistres i nota bak en utspilt Kongsvinger-keeper, og lighterklikkene går over i lyden av 15 000 seter som klapper sammen og et gigantisk jubelbrøl som skaper dønninger i hele Gandsfjorden.

Viking leder 2-1. Viking er øverst i OBOS-Ligaen. Viking er i Eliteserien.

Etter et langt liv med Viking har man likevel lært seg å ikke ta noe på forskudd. Det var fortsatt litt tid igjen, så ingenting var avgjort.

Men fire minutter før full tid fjerner Zymer Bytyqi all tvil da han triller ballen mellom beina på keeper og setter inn 3-1. Da reiser alle seg og blir stående. Da skriker alle ut i lettelse, glede og stolthet. Da skjønner alle at Viking er tilbake i Eliteserien.

Og da dommeren blåste av kampen stormet folk banen.

For en måte å avslutte sesongen på.

Les kamprapporten her

Opprykk var målet, og opprykk ble det. Til tross for et par nedturer i løpet av året, gikk det som vi håpet til slutt.

Det har vært utrolig gledelig å se hvor mange som har stilt opp for klubben, hvor mange som har møtt opp på kamp både hjemme og borte, og ikke minste hvor mange av våre samarbeidspartnere som har stått sammen med oss.

Det setter vi utrolig stor pris på.

Tusen takk for et fantastisk 2018! Håper virkelig at det ga mersmak og at vi ses igjen i 2019.

Heia Viking!

Spillerstatistikk

Flest mål (serien):

1. Tommy Høiland – 21 (Første Viking-spiller siden 1996 til å score over 20 mål i løpet av én sesong)
2. Kristian Thorstvedt – 9
3. Zlatko Tripic – 7
4. Johnny Furdal – 5
5. Fredrik Torsteinbø – 4

Flest målgivende (serien):

1. Tommy Høiland – 9
2. Johnny Furdal og Zlatko Tripic – 7
3. Zymer Bytyqi og Fredrik Torsteinbø – 6
4. Sondre Flem Bjørshol og Kristian Thorstvedt – 4
5. Rolf Daniel Vikstøl – 3

Flest kamper (serien):

1. Tommy Høiland – 30
2. Markus Nakkim – 28
3. Fredrik Torsteinbø og Zlatko Tripic – 25
4. Claes Kronberg og Kristian Thorstvedt – 24
5. Steffen Ernemann – 23

Flest kamper fra start (serien):

1. Tommy Høiland – 29
2. Markus Nakkim – 26
3. Zlatko Tripic – 23
4. Kristian Thorstvedt – 20
5. Fredrik Torsteinbø – 19

Flest gule kort (serien):

1. Leo Østigård, Julian Ryerson, Rolf Daniel Vikstøl, Kristian Thorstvedt, Zlatko Tripic og Tommy Høiland – 4
2. Markus Nakkim – 3
3. Ti spillere – 2

Røde kort (serien):

1. Rolf Daniel Vikstøl og Johnny Furdal – 1

Lagstatistikk

Tilskuersnitt:

7899

Høyeste tilskuertall

15900 (mot Kongsvinger)

Gule kort:

52 (tredje mest i OBOS-ligaen)

Røde kort:

2 (nest mest i OBOS-ligaen)

Tildelte straffer

6 (tredje mest i OBOS-ligaen)