Historien om Viking
Det var en tid for forandring. I 1880-årene falt de gamle stavangerske handelshusene. Silda ble borte. Seilskutefarten hadde mistet all medvind. Nå, like før århundreskiftet, økte befolkningen igjen. Telefonkabler ble strukket på kryss og tvers av Stavanger. Jærbanen og hjulbåten ”Ryfylke” knyttet Stavanger sammen med distriktene.
Også de idrettsinteresserte gikk mot en ny tid. Noen av dem brøt ut av roklubben og turnforeningen. I Martin Egelands auksjonslokale, på hjørnet mellom Verksgata og Fiskepiren, stiftet de Viking.
De første årene
På begynnelsen av 1900-tallet var fotballkampene for det meste lokale oppgjør. Det var først i 30-årene at laget begynte å markere seg på landsplan. I 1933 spilte klubben sin første cupfinale, men måtte dessverre se seg slått med 1-3 av Mjøndalen. Det var det samme året klubben fikk sine første landslagsspillere, legendariske Bernhard Lund, Reidar Kvammen og Arthur Kvammen.
Gjennom hele 30-årene nådde laget høyt opp i cupsammenheng, dog uten å gå helt til topps. Endelig, i 1953 vant klubben sitt første cupmesterskap da de slo Lillestrøm med 2-1. En fantastisk kamp hvor Håkon Kindervåg og Kåre Ingvaldsen var målscorere. Det første seriemesterskapet vant klubben i 1958. Året etter ble det cupmesterskap for andre gang med 2-1 seier over Sandefjord.
Historien fortsetter under bildet.
.jpg)
Vikinglogoen - fra generalforsamling i 1926
Blant "Love for Idrettslaget Viking" fra generalforsamlingen 18. januar 1926, står merke og drakt for Idrettslaget Viking beskrevet under punkt 2:
"Lagets merke er et splittflag i rød emalje med ekestubbe omgitt av krans og bokstavene I.V. Fotballavdelingens drakt er: hvite benklær med blå trøie. Idrett- og atletavdelingens: røde benklær og hvit trøie med rød V på brystet."
Vikinglogoen på den tiden inneholdt altså en "I.V.", som nå er blitt til VIKING F.K., over Stavanger. Ekestubben, med tre blader er svært tydelig på den gamle logoen. Det samme er kransen. Dagens logo har altså fortsatt ekestubben og kransen, men begge er rundet slik at detaljene ikke er like tydelige lenger.
I tillegg har også stiftelsesåret 1899 etter hvert fått plass under ekestubben i logoen.
Nedrykket i '65
I 1965 var det nærmest offentlig sorg i Stavanger da klubben rykket ned i 2.divisjon. Denne tilværelsen varte imidlertid bare i 2 år før vi igjen var klar for spill i Toppdivisjonen.
Gullalderen på 70-tallet
1970-årene ble vårt tiår. De såkalte gullårene ble innledet med seriemesterskap i 1972. Denne bragden gjentok vi i de 3 påfølgende år. I 1974 var vi også i cupfinalen, men måtte se oss slått av Skeid med 1-3.
Som en følge av seriemesterskapene ble det også spilt mange europacupkamper i 70-årene. Internasjonal fotball var noe nytt i Stavanger, noe som skapte ytterligere fotballfeber i byen. Spesielt var det kjempestemning på Stadion når det tyske storlaget FC Köln ble slått 1-0 i 2.runde i E-cupen i 1972.
Gullårene fikk en fantastisk avslutning. I 1979 vant nemlig klubben The Triple ved å bli både seriemester, cupmester og cupmester for juniorer.
Historien fortsetter under bildet.
Berg- og dalbane i 80-årene
Det skulle noe til å leve opp til de forventningene som ble stilt av byens fotballtilhengere etter Gullalderen. Men laget markerte seg positivt også den første delen av 1980-årene med seriemesterskap i 1982 og sølvmedaljer i serien og tapt cupfinale mot Fredrikstad i 1984.
Men ingen trær vokser inn i himmelen, og i 1986 var det nok en gang sorg i Stavanger. Klubben måtte ta den tunge veien ned i 2.divisjon. Men allerede i 1988 ble det opprykk til Toppdivisjonen igjen, og klubben slo dermed ettertrykkelig fast at det laget som topper Adelskalenderen i Norge har sin naturlige plass blant topplagene i landet.
1989 var det klart for et nytt cupmesterskap med finaleseier over Molde, og i 1991 ble det nok et seriemesterskap. Også i Europacupene markerte vi oss sterkt i 90-årene, hvem husker ikke de fantastiske kampene mot Barcelona i 1992, Auxerre i 1995 og Sporting Lisboa og Werder Bremen i 1999!
Et annet stort høydepunkt i 1999 var feiringen av 100-års jubileet, og dette markerte også overgangen til et nytt årtusen.
God start på nytt årtusen
Dette innledet klubben med en god 2000-sesong med bronsemedaljer i serien og tapt cupfinale 1-2 mot Odd Grenland. Sesongen 2001 ble enda bedre med seier 3-0 i cupfinalen mot Bryne som det store høydepunktet. I Tippeligaen ble det bronsemedaljer bak Rosenborg og Lillestrøm.
2002-sesongen ble tilnærmet like minneverdig, riktignok endten den med 4.plass, men høsten vil likevel aldri bli glemt. Etter at Ben Wright reduserte til 1-2 på Stamford Bridge mot Chelsea var det duket for moderne tids mest heidundrende fotballfest på Stavanger Stadion. Kvelden kulminerte med Erik Nevlands 4-2 scoring og dermed avansement til neste runde.
Endelig nytt stadion
2004 ble på sin spesielle måte jubelsesong. Byens nye storstue, Viking Stadion, ble åpnet med 1-1 mot Molde hvor Mads Timm scoret tidenes første mål på den nye arenaen. Elitesatsingen til klubben ble flyttet til Viking Stadion i Jåttåvågen, en moderne stadion med rundt 15 000 sitteplasser, tak over hele tribunen, undervarme i gressmatten, gassvarme i taket og VIP-fasiliteter til sponsorene.
Den påfølgende ble en sportslig opptur i forhold til 2003 og 2004 sesongen og Viking kjempet i toppen av Tippeligaen gjennom hele året. Det endte med en 5. plass, kun 5 poeng fra seriegull i tillegg til spille i Uefa-cupens gruppespill med seier mot Monaco som høydepunktet.
Fra de dype daler i 2006 skulle Viking klatre opp til de høye topper i 2007. Med Uwe Rösler på plass som ny trener i Viking var det tid for ny medaljejakt i Stavanger. Sesongen startet svakt og den første seieren kom ikke før i sesongens femte seriekamp. Men fra 2-1 seieren hjemme mot Odd Grenland og utover luktet det stadig mer medalje på Viking Stadion. Etter noen strålende hjemmekamper mot slutten av sesongen endte Viking til slutt med 3. plass i Tippeligaen. Peter Ijeh puttet 18 scoringer og på samme måte som Viking i serien, tok han 3. plassen på toppscorertabellen.
Etter en flott opptur i 2007, bød dessverre ikke 2008 og 2009 by på like store gleder. Foran siste serierunde i 2008 kunne Viking ta bronse med de riktige resultatene. Dessverre gikk ikke ting Vikings vei, og dermed endte 2008 med en 6. plass i serien. Tiåret ble avsluttet med 10. plass i serien, men en ting er sikkert: Det er i motbakke det går oppover.
Ny opptur
10.-plassen ble fulgt opp med én 9.- og én 11. plass de neste to årene. Sommeren 2012 så det også ut til å bli en "slik" sesong. I sommerpausen ble det trenerskifte fra Åge Hareide til Kjell Jonevret. "Eg e Viking eg!" var noe av det første den tidligere stavanger-helten sa da han kom tilbake, denne gang som trener. Svensken startet med to tap og ett uavgjort, men fra midtveis i serien (15. runde) og ut var Viking ligaens beste lag. Det ble kun tap for Tromsø og Haugesund, og de mørkeblå klatret til en slutt-plassering som nummer 5, med samme poengsum som 4. plassen Tromsø. Denne sesongen ble i 2013 fulgt opp med enda en 5. plass, etter å ha hengt med i toppen gjennom hele året.
Midt på – og så ned
Det første halvåret av 2013 var mørkeblått. Trener-trioen Kjell Jonevret, Kåre Ingebrigtsen og Kurt Hegre hadde ansvaret for troppen fra dag en. Laget besto av en fin blanding rutine og lovende lokale spillere og startet bra. Utover høsten ble poengfangsten noe skrinnere, og til slutt viste fasit en femteplass, fem poeng fra bronsen. Tilskuersnittet lå på 10.200.
Håpet er der alltid før en sesongstart, og 2014 var absolutt ikke noe unntak. Halvveis lå laget på sjuende plass. Det kunne vært bedre. Men høsten ble skral, og Viking endte som nummer 10, langt under pari. I cupen hang laget med til kvartfinalene, men møtte overmakten borte mot Molde.
Foran 2015 rekrutterte Viking løfterikt godt. Inn kom spillere som Nigeria-duoen Samuel Adegbenro og Suleiman Abdullahi, i tillegg til blant andre AJ Soares og Karol Mets. Helt på topp var Veton Berisha i fyr og flamme helt til han mot slutten av juli ble solgt til Greuther Fürth. Han rakk elleve seriescoringer på et drøyt halvår. Jon Dadi Bödvarsson og Abdullahi scoret henholdsvis ni og åtte. Forholdene lå altså til rette for å vinne kamper. Men året var også tøft økonomisk, og ikke bare Berisha forsvant på sommeren, det samme gjorde Yann-Erik de Lanlay og trener Kåre Ingebrigtsen. Likevel kjempet Viking lenge om medaljer og satt på bronseplassen fram til runde 25. Til slutt ble det en ny femteplass. To poeng fra Europa, fire fra sølvet.
Nesten ble det også i cupen. Viking spilte sin første NM-semifinale i Jåttåvågen denne høsten. Det var cupfeber i byen, det var cupfeber på Stadion, og Viking stormet i angrep mot Sarpsborg 08. Til slutt, i ekstraomgangene, var det likevel bortelaget som skulle få det ene, Ullevaal-utløsende målet.
2016 kom, og med det mange endringer i troppen. Laget fikk mye ut av materialet på vårparten, og er det noen som synes tallet ”fem” går igjen her, så stemmer det. Viking var en tabell-femmer midtveis. Høsten ble etter hvert mørkere og mørkere. Når alt ble gjort opp, sto Viking igjen som nummer 8, og trener Kjell Jonevret gikk videre i verden.
Viking hadde vært gjennom runder med tøffe nedskjæringer foran 2017, og det som skulle bli klubbens 69. sesong i den øverste divisjonen, den 29. på rad. Ian Burchnall hadde rykket opp fra assistent til hovedtrener. Tidligere Viking-spiller Bjarte Lunde Aarsheim var kommet til og på vårparten viste Viking glimt av god fotball. Men det ble for spedt. 2017 var, når alt kom til alt, etter hvert beretningen om et varslet nedrykk. På de første 15 kampene tok Viking kun 9 poeng, akkurat like mange som på de seks siste. Et kobbel nye spillere ble hentet inn på sommeren, uten at det hjalp noe. Helt på tampen overtok Lunde Aarsheim for Burchnall og det var klart at Viking også skulle bytte eliteserie med OBOS-liga.
Slo tilbake – og ble norgesmestere for sjette gang
Så da 2018 ble innledet, befant Viking seg for første gang siden 1988 på nest øverste nivå. Nå med Bjarne Berntsen tilbake i klubben, som hovedtrener, assistert av Lunde Aarsheim og Morten Jensen, som krysset byen og dro fra Lassa og Vidar til det stadionet som fikk navnet SR-Bank Arena. Viking skapte en dose entusiasme også på det lavere nivået, trakk 15.835 tilskuere til 16. mai-kampen mot Sandnes Ulf (5-2), løftet fram flere lokale spillere og kjempet helt fra seriestart om en av opprykksplassene.
Etter 16. mai-festen, gikk laget inn i en tung periode. Fire strake tap, en rekke som ble avsluttet med et 0-5-tap på Ågotnes for Nest-Sotra, og plutselig så det ikke like lyst ut med tanke på opprykk.
Viking løftet seg igjen, gjorde et par meget viktige sommersigneringer, og kom seg på rett spor. Men i den 26. serierunden, hjemme på SR-Bank Arena, tapte Viking 2-4 for Tromsdalen. Og for mange forsvant opprykkshåpet den kvelden.
Utgangspunktet man da satt igjen med foran de fire siste serierundene, var at samtlige måtte vinnes skulle det bli direkte opprykk. Blant de fire fantes to kamper mot de man kjempet om opprykket med, Aalesund og Mjøndalen.
Aalesund ble slått 3-1 i Jugendbyen. Ull/Kisa ble slått 1-0 i Stavanger, etter en scoring som kom fire minutter på overtid. Mjøndalen ble slått 4-2 borte. Og i siste serierunde slo Viking Kongsvinger 3-1 foran fulle tribuner, sikret opprykket og ble hyllet av tusenvis av supportere som stormet banen. Viking va tebage!
Returen til Eliteserien i 2019 ble en skikkelig opptur. Viking fortsatte å spille underholdende angrepsfotball, hadde et lag preget av lokale spillere og gjorde samtlige "eksperters" tabelltips til skamme. Etter tre serierunder lå Berntsens gutter øverst på tabellen. Til slutt endte det med en femteplass, og laget avsluttet sesongen med å slå Brann hele 5-1 i Bergen.
I decenniets siste år fikk vi også oppleve et cupeventyr. Etter å ha slått Aalesund i en dramatisk kvartfinale, som måtte avgjøres på straffer, ble Ranheim for små da de besøkte et fullstappet og feststemt SR-Bank Arena. Viking vant 3-0, og i finalen på Ullevaal ventet Haugesund, som for 40 år siden (bare at det da var Haugar).
De to seriemøtene mellom lagene hadde vært jevne og målfattige. Slik ble det også i hovedstaden. Men tidlig i andre omgang fikk Vikings hærfører, Zlatko Tripic, straffe da han ble taklet på ulovlig vis inne i Haugesunds sekstenmeter. Kapteinen tok straffesparket selv, og satte det iskaldt i mål foran Viking-svingen.
Flere mål kom det ikke. Dermed kunne klubben smykke seg med tittelen Norgesmester, for sjette gang i historien. Og samtidig forlot man nok et tiår med et trofé – det femte tiåret på rad.
(Spillerne jubler etter en fantastisk dag på Ullevaal. Foto: NTB scanpix)
