Da Viking herjet på Åråsen

Vi var ikke en gang kommet halvveis ut i den første omgangen da kampen allerede var avgjort. Dommer Roy Helge Olsen noterte 0-4 i boken sin. For tredje gang var det Egil Østenstad som hadde scoret.

De drøyt fire tusen fremmøtte så undrende ned på sine armbåndsur. Prøvde å forstå. Men ble nok ikke klokere av at klokken viste ti på halv syv mens resultattavla sa null-fire. Avspark var kl. 18.00.

Kunne det virkelig stemme?

Fortvilte Lillestrøm-spillere, som i utgangspunktet hadde fått en knallstart på sesongen og lå øverst på tabellen før det som pleier å være en enkel oppgave, Viking, kom på besøk, ruslet slukøret rundt på Åråsen-matten forvirret over hva som hadde truffet dem.

Hva skjedde?

En taktikk som traff hundre prosent. En keeper som reddet hundre prosent. En pasningslegger som leverte hundre prosent. Og en spiss med uttelling på hundre prosent. Sånn omtrent.

Dette er historien om da Viking herjet på Åråsen.

Taktikkeren

Vi skrur tiden tilbake til 1996. Fem år etter Vikings forrige seriemesterskap. Fem år før klubbens foreløpig siste tittel – Norgesmesterskapet (da har jeg ikke regnet OBOS-liga-seieren som noen tittel). 

Året da Spice Girls, Bjelleklang og The Fugees la beslag på eteren, og Karl, Henry og Nils, Melodi Grand Prix og Ole Klemetsen fikk det norske folk til å sette livet på pause for å benke seg foran fjernsynsapparatet.

Gro Harlem Brundtland var statsminister og ledet noe som i dag er ren utopi, nemlig en ettpartiregjering. Og verdens beste sjakkspillere spilte mot datamaskiner, trolig fordi Magnus Carlsen holdt førskolealder og ikke var oppdaget ennå.

Det er også verdt å nevne at knappebukser var påbudt.

Men det er ikke film og musikk, politikk, klesstiler eller sjakk det skal handle om. Ikke bare det, hvert fall. Vender vi blikket mot idrettens verden, var 1996 året da tiden 1.42.58 limte seg fast til nordmenns hukommelse, og året da fotballen endelig kom hjem. I hvert fall var det det engelskmennene sang da de arrangerte den tiende utgaven av europamesterskapet.

Det var til slutt Tyskland som gikk seirende ut av turneringen. Etter å blant annet ha slått ut vertslandet i semifinalen, ble Tsjekkia beseiret i finalen i det som – nærmest som vanlig – var en lite minneverdig sådan.

Det som derimot var svært minneverdig, og som står igjen som høydepunktet i turneringen, sto en engelskmann for. Og ikke en hvilken som helst engelskmann.

Paul "Gazza" Gascoignes scoring mot Skottland var av den sensasjonelle sorten, og kommer aldri, aldri til å gå i glemmeboken.

Et langt utspark fra David Seaman ble spilt videre i bakrom. Der kom Gazza på et strålende løp, vippet ballen over en forsvarsspiller med venstrefoten og fyrte av med høyrefoten like før ballen traff bakken igjen. Ballen suste inni nettet nede til høyre for keeper, og Gazza feiret som bare han kunne. 

Men, la oss sette over til det det skal handle om.

Bjarne

Det var kanskje ikke like sensasjonelt det som hadde skjedd i Steingata 100 siden kalenderen viste 1995. Men endringer hadde det i hvert fall blitt gjort oppe på Eiganes.

Bjarne Berntsen hadde avsluttet sitt tre og et halvt år lange vikariat som hovedtrener for De mørkeblå, et engasjement han påtok seg da Arne Larsen Økland måtte forlate skuta og gå i land syv serierunder ut i "ka då ittepå"-sesongen 1992. Året etter seriegullet startet dårlig med den tidligere Tyskland-proffen ved roret, og før folk fikk satt kurs mot danskebåten og fellesferie var han altså borte. Før han noen år senere kom tilbake, da i styret.

Bjarne reddet plassen for Viking i 1992, og ledet også laget da selveste Barcelona var motstander i Serievinnercupen, hvor det ble et knepent 0-1-tap sammenlagt mot spillere som Michael Laudrup, Pep Guardiola og Ronald Koeman – og Hristo Stoichkov. Og selvsagt med Johan Cruyff som trener.

I 1994 ble det bronse i eliteserien, men etter å ha endt som nummer fem – og røket ut for Bryne i cupen – i det som ble snakket om som et gullår, sa Bjarne takk for seg halvveis ut i 95-sesongen. Han fortsatt dog ut året, før han havnet i reklamebransjen.

I 1996 var det da duket for en ny trener. En ny sjef som skulle løfte Viking tilbake til toppen. Og denne gang kom den utvalgte seilene over Skagerrak.

Poul Erik

Med seg i bagasjen over Sørlandsfjorden hadde Poul Erik Andreasen suksess med hele Nord-Jyllands hold: Aalborg. Året før, altså i 1995, fikset han klubbens aller første seriemesterskap, noe som førte dem ut i Mesterligaen som første danske klubb. Likevel valgte han altså å ta turen til Stavanger og Viking, til en klubb som hadde – for så vidt fortsatt, den dag i dag, har – åtte seriegull hengende over seg, og som lengtet – og for så vidt fortsatt, den dag i dag, lengter – etter en ny tittel.

Med slik valør med seg, fikk forventningene i Stavanger naturligvis vokse frem fritt som ugress fra ansettelsen ble klar og frem til seriestart. Og innledningen på sesongen 1996 bidro som gjødsel på noe som igjen var i ferd med å vokse seg ut av komfortable proporsjoner – noe som jo i grunn ikke har vært uvanlig i oljebyen opp gjennom årene.

Over elleve tusen tilskuere møtte i snitt opp på Stavanger stadion de fire første serierundene. Tretten tusen kom da Rosenborg gjestet byen. Engasjementet var tilbake. Og 4-0 på Åråsen gjorde ingenting for å temme dette.

Slik stilte Viking i kampen mot Lillestrøm:

Lars Gaute Bø – Egil Ulfstein, Ulf Karlsen, Trond Kindervåg, Erik Pedersen – Gunnar Aase (Erik Fuglestad fra 27. min), Thomas Solberg (Tommy Bergersen fra 77. min), Bjarte Lunde Aarsheim, Børre Meinseth – Vegard Skogheim (Bengt Sæternes fra 46. min) – Egil Østestad

Spilte direkte

Ifølge keeper Lars Gaute Bø var Poul Erik Andreassen en person som lyttet og observerte, sa lite, men som alltid ga svar på spørsmålene han ble servert.

Han var også en glimrende taktiker.

– Så bra at vi spillerne ofte har problemer med å følge ham, fortalte Bø VG den gang.

Men Viking-spillerne hadde ingen problemer med å forstå hva Andreasen ville da de gikk ut på Åråsen stadion i 5. serierunde 1996. Budskapet hans var tydelig. Og spillerne lystret som hunder foran danskens slede.

Viking spilte direkte. Her var det få touch som gjaldt. Ballen skulle gå i lengderetning, hurtig, presist, og dette skulle åpne den gule veggen som var LSK-forsvaret. Denne taktikken funket utmerket. Og den sjokkerte hjemmelaget.

Som da publikumsyndlingen Gunnar Aase scoret kampens tredje mål.

Vegard Skogheim fant en sprekke og spilte Egil Østenstad gjennom alene med keeper. Med kun Frode Grodås mellom seg og det åpne målet la Østen ballen over til en bedre plassert – og noe overrasket – Aase som hadde løpt fra backen sin og som puttet den i mål som hammeren på hodet til nok en spiker i den berømte kista.

Men stort mye mer skulle ikke kantspilleren gjøre den dagen. Før det var spilt en halvtime forlot han banen på grunn av en strekk i låret. Men da var jo jobben gjort.

På sesongens fire første kamper hadde Lillestrøm scoret 13 ganger. Mot Viking ble det full stopp, mye takket være godt forsvarsspill. Men også takket være mannen helt bakerst, han som hadde tilbragt de siste sesongene langt unna Eiganes og norsk toppfotball.

Poul Erik Andreasen trente Viking fra 1996 til 1999. Her sammen med assistenttrener Kjell Inge Bråtveit i 1998. Foto: Alf Ove Hansen, SCANPIX

Målmannen

I 1996 hadde Viking en meget god, ung keeper fra Østfold ved navn Thomas Myhre i stallen. Den kommende englandsproffen og landslagskeeperen var utvilsomt klubbens førstevalg mellom stengene. Problemet var bare at han slet med en kneskade og måtte opereres, noe som medførte måneder på sidelinjen.

Løsningen på dette ble en tredjedivisjon-spiller. En utespiller (!).

Lars Gaute Bø hadde vunnet både serien og cupen – og spilt mot Barcelona i serievinnercupen – da han i 1992 ga seg i Viking og med toppfotball, kun 29 år gammel.

Målvakten, som fikk kjenne Bryne-supporteres vrede da han gikk til rivalen i mørkeblått 1989, dro hjem til Iden og tok på seg den grønne Varhaug-drakten. Keeperhanskene lot han ligge, nå ville han løpe litt.

Tre år etter var han likevel tilbake i buret, og på Vestbanen, sammen med Kurt Hegre, som jo den dag i dag lærer Viking sine målvakter hvordan de skal utføre sitt virke på best mulig måte, brukte han januar på å komme seg inn i riktig modus og form igjen.

– Det verste blir å få tilbake de rette bevegelsen i målfeltet. Rytmen, timingen, hele feltarbeide må jeg drille inn på nytt, fortalte han Aftenbladet.

Men Lars Gaute løste oppgaven godt. Han var en perfekt vikar. Ifølge Viking-treneren reddet han mange poeng for laget i 96-sesongen, og han kostet dem ikke et eneste. Så godt leverte han, at han ble vurdert som en av eliteseriens beste keepere.

I 1997 var Thomas Myhre tilbake igjen. Skadefri var han det udiskutable førstevalget, uavhengig av prestasjonene Bø hadde levert. Lars Gaute ønsket likevel å fortsette, men da Viking bare kunne tilby ham ett års forlengelse, gikk turen heller tilbake til Iden hvor han dro på seg Varhaug-drakten igjen, la fra seg hanskene nok en gang og ble i tillegg klubbens daglige leder.

Men, i 1998 var han nok en gang tilbake på Eiganes. Thomas Myhre ble solgt til Everton for ti millioner kroner, og da Stabæk ikke ville fire på kravene for å slippe Frode Olsen, ringte Poul Erik Andreasen den han stolte mest på.

Og plassen i buret tilhørte Lars Gaute til og med cupfinalen 2000.

Lars Gaute Bø gjorde comeback i Viking-målet etter tre år som spiss på Varhaug. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Servitøren

I starten av mai seksognitti, knappe to uker før Eurovision-finalen ble holdt i Oslo, som en direkte konsekvens av at vi, altså Norge, gikk hen og vant konkurransen året før med låten Nocturne fremført av Secret Garden, rullet Viking inn på perrongen på Lillestrøm stasjon.

Inntil da hadde ikke Åråsen vært en bane Viking trivdes veldig godt på. Noe tre seier på 21 forsøk, fordelt over 40 år, frem til da var en god forklaring på. Det ble riktignok fire seire der på nittitallet, og siden seieren det her handler om har Viking vunnet fem ganger borte mot Lillestrøm. Den gjengse oppfatning er likevel at Åråsen er lik null poeng til Viking. Noe ni tap mellom 99 og 2008 må ta mye av skylden for.

Slik stilte Lillestrøm:

Frode Grodås – Dennis Schiller, Stian Thomassen (Peter Werni fra 46. min), Torgeir Bjarmann, André Bergdølmo – Rune Stakkeland (Jørn Heggedal fra 79. min), Ståle Solbakken, Tom Guldbrandsen, Arne Sandstø – Frank Strandli, Geir Frigård

Vegard Skogheim tok med seg familen og flyttet til Stavanger samme år som han fylte 30. Med på lasset tok han også Hellbillies, noe som ikke passet de andre musikalske smaksløkene i Viking-garderoben, men som likevel må ha smittet noen i byen ettersom countryrockerne fra Ål støtt å stadig er å se på Folken til og med den dag i dag. 

Etter et helt liv i hvitt og grønt, mesteparten i HamKam, men med et lite, skadeplaget opphold i tysk fotball og Werder Bremen, ønsket Skogen nye utfordringer da Hedmarkingene rykket ned i 1995.

I Viking ble han en viktig spiller og han fikk også en friere rolle på banen enn den han var vant med i HamKam. Han kunne bruke mer av kreftene på det offensive, og han følte han viste mer igjen når han spilte bra. Alt i alt fikk han bedre uttelling for de tingene han gjorde, ifølge seg selv.

Skogheim spilte for Viking i tre sesonger, var kaptein og leverte godt til tross for en del skadetrøbbel i 96. Noe som gjorde at han bare fikk 16 seriekamper det første året i Stavanger.

I boken Hjemmakamp skriver forfatter Aslak Sira Myhre følgende:

Ifølge Egil Østenstad i et inervju mange år seinere, var Skogen den beste spilleren han har spilt med. "Bare løp ned på sida der du, Egil, så kommer ballen", hadde Skogen sagt før kampstart, og uansett hvor han fikk ballen, uansett hvor på banen og i hvilken situasjon, fikk Skogheim ekspedert ballen dit Østenstad var instruert til å løpe.

Det var ikke langt ifra nettopp dette som skjedde mot Lillestrøm. Men i utganspunktet skulle han ikke spille. I hvert fall ikke fra start.

Skogheim slet med en vond legg og kunne kanskje komme innpå mot slutten, skulle det være nødvendig. Men da avløser Kenneth Storvik plutselig følte seg kvalm og uvel under oppvarmingen, smatt likevel Skogen inn i startoppstillingen.

Til skrekk og gru for hjemmelagets backrekke.

Fra sin tier-rolle åpnet han LSK-forsvaret like elegant som Egon Olsen åpnet Frans Jäger sine pengeskap. Skogheim var tredje siste på samtlige scoringer, og da dommeren blåste av for pause gikk han i dusjen og var ferdig for dagen. Tyve minutters magi var det som skulle til for å legge til rette for publikumsfesten som ventet i Stavanger uken etter, når Rosenborg skulle komme på besøk.

– Vegard velger riktig løsning hele tiden. Vet når han skal spille, vet når han skal holde på ballen, sa Viking-treneren til VG etter kampen og skrøt videre av hans fantastiske teknikk og blikk for spillet.

Vegard Skogheim. Foto: Stephane Gerber/REUTERS

Eksekutøren

Kampens første mål kom før det var spilt fem minutter. En gavepakke fra LSK-spiller Stian Thomassen som Egil Østenstad satte enkelt i mål. Det andre målet kom etter fint forarbeid av Vegard Skogheim og Gunnar Aase som førte til at Børre Meinseth kom seg alene gjennom. 

Avslutningen hans ble først reddet av landslagskeeper Grodås, men på returen var Østenstad sikker foran det åpne målet og dermed 2-0 til Viking etter tolv minutter.

Da vi nærmet oss tyve spilte minutter, sendte Skogheim nok en gang ballen ut til Meinseth. Han løp oppover venstrekanten og la inn foran mål. Der kom Østenstad og satte inn sitt tredje for dagen. Sjakk matt. Før det hadde Gunnar Aase scoret etter pasning fra Østen. Så stillingen var nå 0-4.

Gutten med ballen

Egil Østenstad kom til Viking som 18 åring. Han flyttet til Stavanger fra Torvastad på Karmøy, spilte fotball og gikk på Kongsgård.

I sin første kamp fra start scoret han det ene og la opp til det andre da Viking slo Moss 2-1 på Melløs. Allerede da kunne man se hva som bodde i ham. Det skulle likevel ta noen år før han slo skikkelig gjennom i mørkeblått. Noe kantposisjonen han ofte ble satt i nok må ta noe av skylden for.

Det ble ti seriekamper og ett mål både 90 og 91. I det turbulente året 1992 fikk han  tyve kamper, men fortsatt greide han bare å score én gang.

I 1993 ble han for første gang Vikings toppscorer. Ti mål. Året etter gikk det ikke like bra, men i 1995 scoret han tolv ganger i serien og begynte for alvor å sette spor etter seg. Ingen kunne likevel forberede seg på det som var i vente for sesongen etter.

På de fem første serierundene av 1996-sesongen gjorde Østenstad åtte mål. Da han på høsten pakket kofferten sin og dro til den engelske sørkysten, hadde han scoret like mange mål som i 91, 93 og 95 til sammen. 23 mål på 24 kamper!

Tar man med cupen havnet han på 26 mål på 28 kamper det året.

Det slo gnister rundt føttene hans den sesongen, og det kunne se ut som han spilte med en ball i flammer, en ball ingen kunne stoppe. Tre mål mot Lillestrøm og Skeid, to mål mot Vålerenga, Brann og Start. 23 av 51 mål scoret han for Viking den sesongen. Ingen før, og ingen siden har scoret like mange seriemål på en og samme sesong for klubben.

Samtidig som Østen leverte sitt livs fotball, var kontrakten hans i ferd med å gå ut.

Skotske Hearts var interesserte. Nederlandske Twente ble det også pratet om. Og da han etter hvert også ble tatt ut på landslaget til Drillo, sperret enda flere klubber øynene opp for ham.

Østenstad kunne valgt å gjøre som de fleste andre. Latt kontrakten med Viking løpe ut og så signere for den klubben han ville og samtidig sittet igjen med mesteparten av pengene selv.

Men det ville ikke Østenstad. I stedet skrev han under en toårskontrakt med Viking, og på den måten sørget han for at et betydelig millonbeløp ble igjen i Steingata 100 da han dro til Southampton på høsten, da to serierunder gjensto.

Han fikk en fin utenlandskarriere. Best huskes han nok for tiden i Southampton, hvor spesielt én prestasjon stikker seg ut: Hat-tricket mot Manchester United, i en ellevill fotballkamp som Southampton vant 6-3 på gamle, ærverdige The Dell.

Det ble 28 mål fra 96-99 for Southampton før turen gikk videre til Blackburn. Der ble Østenstad i fire år, inkludert et lite utlån til Manchester City. I 2003 tok han toget nordover til Glasgow og signerte for Rangers.

På landslaget scoret han 6 mål på 18 kamper.

Viking-gutt

David Bowie sa en gang, nærmere bestemt i 1996: "I have done just about everything possible to do."

Det samme kunne Egil Østenstad sagt da han i 2004 vendte hjem til Viking.

Aslak Sira Myhre forklarer det greit i boken sin:

Han hadde ikke trengt å gjøre det. Karrieren var allerede fullendt, han hadde tjent penger, han hadde vært i VM og han hadde skåra mot Brasil og Man U. Ryggen og hoftene var dårlige, de gjorde vondt fra han tok på seg fotballskoene til han våkna dagen etter ei trening. Beina var ikke glade for å springe mer på grønt gress, de heller. Ingen forventet at Østenstad skulle spille mer fotball.

Men Østen trosset smerter, ikledde seg den mørkeblå drakten og fortsatte der han slapp. I 2005 – ni år etter han ble Vikings toppscorer sist – ble han lagets toppscorer med 14 mål, kun slått av Ole Martin Årst i Tippeligaen. Så bra spilte han det året at han ble tatt ut til landslaget og fikk sin siste landskamp nesten syv år etter forrige.  

Så ga han seg – som spiller. Fra han la opp og frem til 2011 var han Vikings sportsdirektør.

I dag er han trener for klubbens damelag sammen med Helge Aune. Laget gjør det godt, og kniver med Bryne om opprykk til førstedivisjon. Noe som holder liv i et rivaleri som er i ferd med å visne bort på herresiden.

Men i 1996 ... i 1996 scoret Egil Østenstad tre ganger på på et drøyt kvarter da Viking herjet på Åråsen. I 1996 scoret Egil Østenstad 23 seriemål på 24 kamper. I 1996 skrev Egil Østenstad under en ny kontrakt med klubben i sitt hjerte selv om han – kanskje til og med fordi han – visste at det var stor interesse for ham i utlandet og han ville gi noe tilbake. Slikt glemmer man aldri.

Akkurat som 4-0-seieren over Lillestrøm på Åråsen. Slikt glemmer man ikke.

Kilder: Drømmen om de mørkeblå, Hjemmakamp, Aftenbladet, VG, nifs.no, altomfotball.no