Da Viking tok sin første store triumf

Skriking på Viking

Dette stykket er hentet fra boken "Drømmen om de mørkeblå", skrevet av Ole J. Askeland, Arild I. Olsson og Helge Ole Bergesen.

Schancheholen klokken 9 søndag morgen: Kø på Siffabanen. Byens nest beste lag var vertskap for semifinalen i cupen mellom erkerivalen Viking og Asker. Det var gjort en kjempeinnsats. Siffane ville være gode verter. De ga seg ikke før tribunene var klare for å huse et stavangersk rekordpublikum.

Klokken ti åpnet portene. Det veltet inn med tilskuere. 20 000 og byrekord. Så begynte kampen, så begynte Asker. I et forrykende tempo skred østlendingene til verket, men Viking hadde et godt forsvar, tettet igjen og lå på defensiven.

Andre omgang ble jevnere. Nå gikk Håkon Kindervåg solo på tvers av banen, tuppet videre til Kåre Ingvaldsen, som stormet framover. Det gikk et forventningsfullt stønn gjennom publikum, han mislyktes – en Asker-spiller kom i veien. Skulle ikke ballen i mål i dag?

Snart ble det corner for Viking. Håkon Kindervåg la ballen til rette på hjørnemerket. Schancheholen holdt pusten, man kunne høre tribunen knirke. Kindervåg trakk seg tilbake til høyre for ballen, slik han alltid brukte gjøre – for å slå corneren med venstrefoten.

Nå dukket det opp et problem: Publikum var for stort. Det var ikke albuerom for Kindervåg. Han fikk ikke fart nok. Noen begynte å flytte på seg, men dette ville ta tid, så Kindervåg gikk over til den andre siden av halvsirkelen og klemte til med høyrefoten. Ballen gikk i en svak bue utover og inn mot mål.

Asker-forsvaret klumpet seg nervøst. Kindervåg tok cornere med venstrefoten, alle visste det. Nå kom ballen motsatt av det de ventet. Keeper Jan Eriksen ble stående på streken, midt i målet. Ballen bar mot bakre stolpe. Over keeper, så det ut til. Han måtte rygge nå, Eriksen, og det la Kåre Ingvaldsen merke til. Han brukte hodet på to måter, og utnyttet keepers ustøhet. Kanskje var det kontakt mellom Eriksen og Ingvaldsen, kanskje var det en millimeter mellom dem. Stort mer kan det ikke ha vært idet Kåre Ingvaldsen satte hodet til mens keeper bokset ut i den tomme luften. En ball skrenset hånden hans, og danset inn i nettet.

– Heia Viking

– Heia Viking

– Vi forlanger

– Mesterskapet til Stavanger  

Ropene lød taktfast mellom vognsettene. Det var 11 grader og oppholdsvær. Snart ville lokomotivene sette seg i bevegelse og trekke 500 stavangerfolk til hovedstaden. Viking-patrioter. Syv fullastede vogner med optimistiske siddiser. Nå skulle Oslo erobres. Etter 54 år med prøving var dagen endelig kommet. Dagen før den store dagen. Dagen før dagen da Viking skulle opp mot Lillestrøm i kamp om norgesmesterskapet.

Mange var nede for å se på. For å se togsettet komme i gang på de første tunge meterne mot Oslo. Det stakk vimpler ut av vinduene. De vinket, de heldige som skulle til Ullevaal og hjelpe Viking fram. De gikk en lang natts ferd i møte, men var ikke alene.

Langs Sørlandske hovedvei stanget mange privatbiler seg fram gjennom nattemørket. Bilen var ikke blitt allemannseie, men den var oppnåelig for noen. Aldri før hadde så mange biler med kjennemerket L vært å se i Oslos gater.

Seks fly lettet fra Stavanger lufthavn. Fullastet med fotballgale siddiser. Det kostet å reise med fly. Det var steindyrt, 95 kroner, kostet billetten, men nå var Viking i cupfinalen. Nå fikk det briste eller bære.

Forsvaret måtte ta støyten. Lillestrøm-angrepene kom som laviner over Viking-forsvaret. Det haglet baller inn mot Peder Svendsen i Viking-målet, men han vaket som en sulten ørret innenfor sekstenmeteren. Ikke så mye på streken denne gang, der han hadde sin styrke. Men i feltet. Peder Svendsen lå i feltet. Raget høyest i feltet. Var på vei ut for å stanse et hissig oppløp. Peder Svendsen hadde kontroll. Han slurvet ikke en eneste gang.

Ute på backene var Bjarne Kindervåg og Lauritz Abrahamsen spådd en svimlende dag. Lillestrøms vingspillere var av den hurtige sorten. Ville vikingene være raske nok?

Lauritz Abrahamsen fikk slite mest. Han kom på etterskudd, men tok igjen. Gang på gang kom Lillestrøms ving i skade for å holde for lenge på ballen. Så var Lauritz Abrahamsen over ham, men slet for det. Laua-en hadde en stri tørn på Ullevaal-gresset.

Bjarne Kindervåg spilte på motsatt back. Heller ikke han matchet Lillestrøms tempo. Kindervåg fikk en heisen start, men tok seg inn. Kjempet seg tilbake i kampen. Taklet så det sved. Sloss for hver ball, og spilte seg opp til en av banens beste.

Men det var bakerst i midtforsvaret at slaget skulle stå. Her regjerte Edgar Falch med sikker mine. Ikke en bevegelse unngikk falkeblikket. Han var høyt. Han var lavt. Han var overalt der Lillestrøm skar gjennom.

Det første kvarteret av andre omgang artet seg som det reneste stormløp mot Vikings mål. Det var 1-0 til Viking ved pause. Kåre Ingvaldsen hadde brukt hodet. Lillestrøm gikk på med manns mot. Det var nå eller aldri. De måtte utligne. Det var kamp om Kongens Sølv. Cupfinale. Ullevaal. Det var viktig.

Saken fortsetter under bildet.

Lillestrøm-spillerne jaget hver mulighet som bød seg, men midtpunkt for dramatikken ble Edgar Falch. Ballen kom. Peder Svendsen ventet. Målet ventet. Edgar Falch kom i mellom. Han var på pletten gang på gang. Hele tiden med en sverm av gule og svarte lillestrømlinger rundt seg.

Så skjedde det som skjer når lag presser og presser: Viking gikk opp og scoret. Rolf Bjørnsen kjempet ballen inn. Nå sto det 2-0 til stavangerlaget.

Det var kanskje ufortjent. Det lå kanskje an til et tyveri av kongerikets gjeveste pokal. Men spillets idé er like mye å hindre motparten i å score, som å lage flere mål selv. Nå dempet presset seg for en tid. Lillestrøm igjen det førende laget, men med lekent småspill denne gang. Tversoverpasninger. Kortpasninger. Ballen fra mann til mann mellom løpere og sidehalfer. Nå spilte de seg framover i midten. Det kom til ørkesløst kortpasningsspill inne på Vikings halvdel. Det sto 2-0 og det var 20 minutter igjen, var det ikke?

Så oppdaget man at stadionuret sto stille. Mekanikken sviktet. Hvor meget var klokken? Nå ble det stille på Ullevaal, tiden sneglet seg av gårde, og man visste ikke en gang hvor sakte. Til syvende kom den i gang på ny, og nå var Viking nærme sin første triumf. Den byen hadde ventet på i 54 år med ball.

Så la Lillestrøm om igjen. Laget hadde ikke gitt seg. På ny og på ny ble ballen kjørt mot Vikings forsvar. Det lå en redusering i luften, men der hang Edgar Falch også. Høy, høyere, høyest. Skulle ingen matche Edgar Falch?

Ti minutter før full tid sendte Rolf Wahl på Lillestrøm et frispark langt og høyt mot mål. Det så ikke farlig ut. Det hadde sett farligere ut før. Edgar Falch og Lillestrøms Sverre Borgersen steg til værs, og denne gang kom Falch til kort. Nå fløy ballen mot målet, og det så raskt at Peder Svendsen ikke fikk sukk for seg før den hang i nettaket.

2-1, og Lillestrøm kjempet videre. Romerikingene var lettere enn stavangerne, noe som var en fordel på den sleipe Ullevaal-matten.  Det var glatt i gresset, og Bjarne Kindervåg slet med å holde seg på beina. Nå gikk Jan Ørke ned i forsvar for å hjelpe til å tette igjen. Viking-spillerne sloss om hver ball. Lillestrøm-spillerne var mer tekniske på det vanskelige føret, og det ble ti lange og harde minutter, før dommeren blåste i fløyten.

Nå var Viking best i Norge. Så kunne tusen stavangerfolk storme Ullevaals gressteppe, kaste Lauritz Abrahamsen og Karl Bøe opp i luften og bære Peder Svendsen på gullstol ut av banen. Nå gikk de mann av huse, siddisene. Hvem hadde bil? Hvem kunne reise til Oslo med tog, sånn uten videre, enn spandere på seg et flysete til nesten hundre kroner?

Saken fortsetter under bildet.

Ut over ettermiddagen fikk de en stri tørn, damene på Aftenbladets sentralbord. 15 000 telefoner tok de imot, for NRK hadde ikke sendt cupfinalen på radio. Folk måtte hente opplysningene selv, og de visste hvor de skulle henvende seg.

Iltre regnbyger stager ikke en folkebevegelse. Her skulle festes, for Viking var best i Norge, og Viking var Stavanger. Det så nesten ut som om hele byen var besjelet av samme tanke. Allerede klokken 20 var det stappfullt på Torget. Det var svart av folk. De sto tett i tett. På begge sider av Torgbakken sto de, så det bare var en smal passasje for biler.

Ved Kongsgård var det sild i tønne. Foran Domkirken var det fullt. Og det ble ventet. Og det ble sunget. Sunget av full hals. Værvarslet meldte en sørlig kuling som aldri kom, men Vikingsangen tordnet som en orkan. Stavangersangen tystet den gamle domen i grunnvollene. Og det ble ventet.

22.15 kom guttene. Fred. Olsen hadde fløyet dem hjem. Hele byens Viking. Nå var det ingen som kunne konsentrere seg om å synge. Brølet veltet bare fram i et slags uartikulert Heia Viking. Hurraropene gjallet. Pokalen var blitt vår. Stavanger hadde ventet i over et halvt århundre. Endelig hadde Viking greid det.

Nå samlet massen seg til Vikingsangen, fyrstikker ble tent og holdt i været, det var månelyst på Torget, folk hoiet som gale da Viking-spillerne fikk sine velfortjente blomster. Og idet hyllesten var unnagjort og Stavanger hadde nådd sydlandske høyder, kom en sur regnbyge og gjorde siddisen oppmerksom på hvem han var og hvor han holdt til.

Så ruslet alle hjem til sitt.