"Tony, Tony, Tony"

Syttitallet var Vikings tiår. Fem seriegull og ett cupgull sier det meste. Gullårene prates det enda varmt om, og det er en tid som for alltid vil stå igjen som klubbens mest suksessfulle. I hvert fall enn så lenge.

Men like ofte som man satte en ny pokal i premieskapet i Vikinghuset dette decenniet, skiftet laget trener. 1978-sesongen var intet unntak.

"Schouen" ledet Viking til seriegull i 72. Sverre Andersen ledet Viking til seriegull i 73. Stuart Williams ledet Viking til seriegull i 74. Olav Nilsen ledet Viking til seriegull i 75.

Så fulgte to femteplasser, med Arvid Knutsen ved roret i 76 og Svein Kvia og Arne Johannessen ved spakene i 77. Det var selvsagt ikke godt nok. Noe måtte gjøres, og løsningen ble en engelskmann som hadde ledet det islandske landslaget til imponerende resultater. 

Tony Knapp hadde lagt bak seg en spillerkarriere i klubber som Leicester, Southampton og Coventry. Han avsluttet i Poole Town, hvor trenerkarrieren startet før den fortsatte på sagaøya der han fanget Vikings oppmerksomhet. 

Gruvearbeidersønnen viste seg å være rett mann til rett tid for Viking. Han ledet De mørkeblå til bronse i 78, serie- og cupgull i 79 og avsluttet med seriesølv i 81. Med fire år som hovedtrener ble han den til da lengst sittende Viking-treneren i historien.

– Tony var en taktisk mester, en fantastisk kampleder som kunne snu en match opptil flere ganger, har Bjarne Berntsen sagt.

Dette viste han blant annet da Viking snudde cupfinalen mot Haugar i 79 fra å ligge under ved pause til å vinne 2-1. Han gjorde også endringer i spillestilen: 

"Han løste opp Vikings kortpasningsstil, og gjorde spillet mer variert. Han rettet oppmerksomheten mot dødballene. Selsvagt var dødball det samme som en målsjanse", står det i boken "Drømmen om de mørkeblå".

Briten var også knallhard, noe spillerne virkelig fikk kjenne på kroppen.

"Han var tøff. Han rev ned spillerne, og bygget dem opp igjen. Gang på gang. Han hadde sine feider med formann Arne Johannessen. Temperamentet var hoppende hissig. Han var kompromissløs, snakket brennende om profesjonalitet og respekt." 

I boken står det også litt om trenerens stahet:

"Tony Knapps stahet kunne føre til absurde situasjoner. Som da han ble nektet å røyke i Bjarne Berntsens bil. Bjarne ga ham valget mellom å slukke sigaren eller å gå hjem etter at de begge hadde vært med i et radioprogram. Tony Knapp valgte sigaren, og Bjarne som er like sta kjørte av gårde uten sin daværende trener."

Hans siste kamp som Viking-sjef var hjemme på Stavanger stadion mot Start. Viking spilte for sølv og europacup, havnet under 1-2, snudde og vant 5-3 over sørlendingene. Nok et eksempel på Tonys evne til å få laget sitt til å slå tilbake i kamper.

Det ble et følelsesladd farvel foran Stavanger-publikumet.

– Jeg følte meg knust. Det gikk opp for meg at jeg aldri mer skulle gjøre dette, sa Knapp, som ble hyllet av både fans og klubb før avskjeden.

"Tony, Tony, Tony", runget det fra tribunene. "Tony, Tony, Tony".

Storklubb gjestet Eiganes – med Europas beste i front

Som nevnt tok Knapp bronse med Viking i sin første sesong. Den kampen, eller begivenheten, som nok fikk like mye oppmerksomhet blant siddisene det året, var da en tysk storklubb stilte til privatkamp 18. mai.

I dag ligger Hamburger Sport-Verein og jakter opprykk fra 2. Bundesliga, nivå to i Tyskland. Klubben er den som har vært lengst sammenhengende på øverste nivå i landet, men etter 55 (!) sesonger på rad i det gjeveste selskap, helt siden Bundesligas oppstart, var det over. I 17/18-sesongen rykket de ned, etter flere år med kaos og "nære på"-opplevelser.

Viking møtte HSV i Europa League i 2005. Da var Hamburg bra. De kom på tredjeplass i serien og kvalifiserte seg til Champions League påfølgende sesong. Det var like før fallet som kulminerte med nedrykk startet.

Viking dro til Nord-Tyskland med seier over Monaco i bagasjen, armert med spillere som Brede Hangeland, Allan Gaarde og Egil Østenstad – ledet av ringreven Roy Hodgson. Men De mørkeblå var sjanseløse mot Rafael van der Vaart og co. Nederlenderen scoret én gang og var banens beste. HSV vant 2-0.

Men det er ikke denne kampen som er så minneverdig at vi lager en tilbakeblikk-sak om den. Den kampen dette tilbakeblikket dreier seg om utspilte seg nesten 30 år før. Viking var ledet av en annen engelskmann, armert med minst like gode spillere. HSV hadde Europas beste spiller, en spiller som unge nordmenn var fra seg av begeistring for på den tiden. Og tyskerne var på vei mot europatoppen.

HSV vant cupvinnercupen i 1977. Nå lå Europa for deres føtter, så før påfølgende sesong investerte de i blant annet Liverpools stjernespiss Kevin Keegan. Han hadde vært med rødtrøyene og vunnet serievinnercupen i 77, og hadde mengder av sølvtøy i skapet sitt da han forlot balløya.

I Tyskland ble han selvsagt en stor attraksjon. Men til tross for at han leverte bra nok til å bli tildelt Gullballen, som Europas beste spiller i 78, endte HSV på en skuffende tiendeplass.

Året etter, derimot, gikk det langt bedre. Hamburg vant Bundesliga, og Keegan ble igjen servert Gullballen. I 80 bidro han til at laget tok seg helt til finalen i serievinnercupen, hvor det ble tap for Nottingham Forrest. Så returnerte han til England.

En underholdende privatkamp

Kannik Sport inviterte til autografskriving med Keegan da HSV kom til byen. Og:

"Han besøkte Harestad skole og var så ivrig med elevene at buksa sprakk og måtte sys sammen på skolens håndarbeidsavdeling", som det står i boken "Store øyeblikk".

Det var ikke alltid privatkampene mot internasjonal motstand var så mye å skrive hjem om. Men akkurat denne kampen ble underholdende for alle som hadde møtt opp. Og mye av grunnen var takket være et bra Viking-lag – og en Keegan i spillehumør.

Torbjørn Svendsen sendte Viking i ledelsen før det var gått fem minutter, da han satte et innlegg fra Isak Arne Refvik i mål. En misforståelse mellom keeper Erik Johannessen og forsvarer Rolf Bjørnsen førte til at Keegan kunne utligne noen minutt senere. Og 1-1 sto seg til pause.

Felix Magath, som ble en klubblegende, og som har trent klubber som Bayern Munchen, Schalke 04 og Fulham, for å nevne noen, fikset 2-1 like etter pause. Tyskeren løp gjennom Viking-forsvaret og satte ballen utagbart i mål bak Johannessen.

– Vendepunktet til det meget positive kom da jeg kjørte Bjarne Berntsen fram på midtbanen, Isak Arne Refvik helt fram i angrep og Torbjørn Svendsen tilbake som høyreback, sa Tony Knapp til Aftenbladet etter kampen. Enda en kamp hvor engelskmannens taktiske forståelse og evne til å snu oppgjør på hodet kom til sin rett.

Torbjørn Svendsen hamret inn sitt andre for dagen da han fikk godt treff etter et hjørnespark – 2-2. Og ti minutter før slutt var Bjarne Berntsen iskald alene med keeper da han ble frispilt av Rolf Bjørnsen. 3-2!

Men fem minutter før full tid kom utligningen. HSV, med Keegan og Reimann involvert, kombinerte fint og spilte seg gjennom Viking-forsvaret. Sistnevnte avsluttet i mål, og med det endte det uavgjort 3-3.

Da dommer blåste av, stormet Keegan i garderoben for å unngå massene av håpefulle autografjegere. Kun noen få heldige fikk sikret seg signaturen hans, som Aftenbladet-journalist Harald Birkevold, som har skrevet følgende, noe som gir et lite inntrykk av hvor stor Keegan var – og for så vidt er for de som nå er i femtiårene:

– Keegan rusket meg i håret og sa noe om at jeg måtte trene masse. Så kunne jeg bli like god som ham. Dette er fortsatt et av de største øyeblikkene i mitt liv. Autografen har jeg selvsagt fortsatt, i en egen plastlomme. Den ligger i safen. Sølvtøyet ligger bare i en skuff.

Siden vant Keegan som nevnt nok en Gullball samt Bundesliga. Før han fortsatte spillerkarrieren i Southampton og Newcastle. Som trener har han ledet både det engelske landslaget og klubber som Newcastle, Fulham og Manchester City.

Men i 1978 underholdt han publikum på Stadion – sammen med spillere som Erik Johannessen, Svein Kvia, Torbjørn Svendsen, Bjarne Berntsen og flere på et meget godt Viking-lag. Ledet av Tony Knapp.

Kampfakta

Kilder: "Store øyeblikk", skrevet av Ole J. Askeland, "Drømmen om de mørkeblå", skrevet av Ole J. Askeland, Arild I. Nilsson og Helge Ole Bergesen, Aftenbladet, Wikipedia