Da et nytt derby ble født
I 2012 møttes Viking og Sandnes Ulf for første gang i seriesammenheng. Vi tar turen tilbake til dette året, og ser nærmere på de to kampene som var starten på det som har blitt regionens suverent største derby. Samtidig ser vi på noen av spillerne og situasjonen i klubben på den tiden. Tilbakeblikk
Generalprøve og seriestart
For en fotballsupporter er det få ting som smaker like godt som serieåpningen. Årets første tellende kamp. Man har ventet og ventet, lengtet og lengtet. Og så er dagen der. Man starter med blanke ark, på null, likt med alle andre. Man er ubeseiret, og armert med forventninger, optimisme og sult.
Det har ikke så mye å si hvordan det gikk forrige sesong. Det er historie. En av de største fordelene med å være lidenskapelig opptatt av fotball generelt og en fotballklubb spesielt, er at det alltid kommer en ny kamp, en ny sesong – det vil alltid komme nye poeng å spille om, uansett hvor klisjéaktig det høres ut.
I løpet av vinteren har det kommet inn nye spillere. Noen har imponert under oppkjøringen, andre er det mer usikkerhet knyttet til. Laget har fått terpet mer og har spilt haugevis med treningskamper. Nå er alle klare. Publikum og spillere. Så klare det er mulig å bli. Og skulle det mot all formodning gå skeis i serieåpningen, har man jo niogtyve runder til å rette opp. Samt cupen.
I mange år spilte Viking mot Rosenborg siste søndagen før seriestart. Generalprøven. En kamp som pleide å trekke et par tusen tilskuere og som hadde en viss betydning. Selv om den egentlig aldri ga noe tydelig forvarsel på hva som var i vente den kommende sesongen.
Ta bare 2011. Da vant Viking 3-2 i generalprøven. For så å tape serieåpningen hjemme og ende kun tre poeng over nedrykksstreken da siste serierunde var spilt. Rosenborg tok bronse.
Så det spørs hvor mye 4-0-seieren i 2012 hadde å si med tanke på supporternes forventninger. Valon og Veton Berisha, André Danielsen og Henri Anier hadde med sine scoringer gjort sitt for å skru dem opp noen hakk. Men trener Åge Hareide manet til edruelighet og sa det ikke var grunn til å ta av på tross av en overbevisende seier mot det som var gullfavoritten.
Hareide visste hva han snakket om. Likevel kriblet det i magen til de aller fleste før serieåpningen. Slik det skal. Så var det også et derby som sto på menyen. Et historisk derby.
Saken fortsetter under bildet.
Det vennlige derbyet
For motstander i serieåpningen 2012 var Sandnes Ulf, nabobyen i sør sitt fremste fotballag. Og for første gang i historien skulle Stavanger og Sandnes møte hverandre på norsk fotballs øverste nivå. Slikt er jo med på å krydre retten.
Historisk sett hadde aldri Viking og Sandnes Ulf vært noen rivaler. Til det hadde lagene møtt hverandre for få ganger, og nivåforskjellen har vært for stor i for lang tid. Faktisk, også frem til i dag (juni 2020), har Viking 2 møtt Sandnes Ulf flere ganger enn Viking 1. Et poeng som er med å underbygge hvor merkelig mange syntes det var å plutselig skulle møte de lyseblå i Tippeligaen, som Eliteserien jo het på den tiden.
Motstandere som får blodet til å koke ekstra blant Viking-supporterne, er blant andre Bryne, Brann og Haugesund. Oppgjørene mot disse lagene trekker alltid bra med folk, og de har historien; tidligere oppgjør, kniving i serie og cup, kontroversielle overganger og mer som bidrar til å hausse dem opp. Slikt hadde ikke lokalderbyet mot Sandnes Ulf å lene seg på. Likevel strømmet begge lags supportere til Sandnes stadion denne mandagskvelden.
Spaserturen opp fra sentrum kunne minne litt om gamle dager i Stavanger. Da folk gikk fra Vågen og opp Alexander Kiellands gate, forbi Reidar Kvammen og inn stadionportene langs Holbergs gate. Og det yrende livet i området rundt stadion gjorde at man straks kjente på følelsen av at dette var noe spesielt, noe historisk.
På forhånd hadde begge lags supportere fyrt hverandre opp ved blant annet å henge sine drakter i motstanderlagets by. Ikke akkurat elleve hengte spillere fra en bro-nivå, som Haugesund ønsket Viking velkomne med senere på året. Men det vitnet i hvert fall om at "någe e på gang".
Saken fortsetter under bildet.
Tre kompiser, som hadde gått sammen på Viking-kamper i årevis, først på Stavanger stadion, så i Jåttåvågen, nærmet seg stadionporten. De hadde som så mange andre spasert opp fra Ruten og diskutert forventninger, hvilken betydning resultatet i generalprøven har for resten av sesongen, dagens startoppstilling og hva som vil være et akseptabelt resultat mot lillebror, og var på vei mot borteseksjonen.
Da de kom fram, fikk de beskjed av noen vakter om å enten fjerne skjerfene sine, som det sto Viking på og som var knyttet rundt halsen, eller trekke jakkene godt opp så skjerfene ikke viste. Ok? tenkte kompisene. Som om det ikke var absurd nok at Sandnes Ulf hadde snublet seg opp til Tippeligaen og nå hadde blitt et lag å forholde seg til, så skulle noen vakter prøve å toppe dette med å behandle oppgjøret som en slags høyrisikokamp hvor det å bære bortelagets skjerf ble sett på som en provokasjon. Hva var det verste som kunne skje?
De fleste fra Sandnes holdt jo uansett med Viking. Byen har historisk sett vært langt mer mørkeblå enn lyseblå. Lura-gutten Zymer Bytyqi drømte som liten om å spille for Viking, ikke Sandnes Ulf. Selv ordføreren deres, Stanley Wirak, var i avisen i forkant av oppgjøret og fortalt at han egentlig var Viking-supporter og hadde fulgt De mørkeblå siden 70-talllet. Og byens kanskje eneste rockeikon, tidligere Ingenting-vokalist Kjartan Osmundsen, har jo lånt bort stemmen sin til en Viking-låt.
Og så må vi jo heller ikke glemme Kjartan Salvesen, markedssjef i Viking og mannen bak den evige Viking-hiten "Viking é tebage".
Sandnes var mørkeblått. Men nå sto mange av byens innbyggere overfor et blåsjattert dilemma: Skulle de fortsette å holde med De mørkeblå, slik de alltid hadde, eller var tiden inne for å hoppe på det lyseblå toget?
Mulig dette kunne bidra til en indre uro og små doser frustrasjon blant dem det rammet. Men at faren for bråk var såpass reell at dette skulle behandles som en høyrisikokamp hvor bortesupportere ikke kunne bære sitt lags farger på vei inn til borteseksjonen, var nok aldri tilfelle.
De tre kompisene gjorde ellers ikke noe mer ut av det annet enn å lystre og flire hånlig. Men kanskje ble et lite frø av rivalisering sådd nettopp der.
Sjokkstart!
Inne på Sandnes stadion så man like lite av banen som de tre kompisene rett før hadde sett av fornuft hos vaktene. En tjukk tåke hadde bredd seg over hele bydelen, og den ble bare tettere og tettere utover kampen. Til og med på TV slet man med å se hva som foregikk. Flaks Viking stilte med knall oransje drakter, så de i hvert fall så hverandre.
Idrettsanlegget på Trones bar preg av å være nettopp det, et idrettsanlegg. Med brede løpebaner rundt og provisoriske tribuner bygget på begge langsidene, i tillegg til den gamle murtribunen som hadde fått seg et lite ansiktsløft.
Sportslig sto det bedre til. Sandnes Ulf hadde lagt bak seg en solid sesong i Adeccoligaen, og Asle Andersen og hans trenerteam hadde skapt et lag som kjempet hardt og ikke ga fra seg noe billig. Det fikk flere kjenne på i løpet av debutsesongen deres i Tippeligaen.
Når det er sagt, hvis man utelukkende går etter resultater, skulle ikke Sandnes Ulf vært i Tippeligaen. Året før, da de rykket opp fra nest øverste nivå, skulle de egentlig ha spilt på tredje øverste nivå. De rykket nemlig ned i 2010. Men grunnet økonomisk rot i Follo fikk de deres plass i Adeccoligaen 2011. Så rykket de pigade opp. En eim av Danmarks EM-seier i 1992 over det hele.
Da det nærmet seg avspark, var det enormt folksomt, og det skulle vise seg at det ble satt publikumsrekord med utsolgt stadion og nær fem tusen tilskuere. De fremmøtte fikk se at Sandnes Ulf løp mer og var mer aggressive enn Viking, som så en smule anspente ut innledningsvis i kampen.
Det var på mange måter som et cupoppgjør, hvor underdogen går hardt ut fra start for å sjokkere. Hele rammen, alt rundt, oppstyret, oppmerksomheten og ikke minst Sandnes Ulf, gjorde at det hele minnet mer om en rundekamp i NM enn et eliteserieoppgjør.
Viking mønstret et solid mannskap. I mål sto selveste Rune Almenning Jarstein, i midtforsvaret fant vi Indridi Sigurdsson og Johan Lædre Bjørdal, mens backene ble bekledd av hurtigtogene Jon-Helge Tveita og Trond Erik Bertelsen.
På midten startet klubblegende André Danielsen, dansken Martin Ørnskov og supertalentet Valon Berisha, som hadde fått sitt definitive gjennombrudd i Tippeligaen sesongen før og som hadde store ting i vente.
På topp lå Yann-Erik de Lanlay, Henri Anier og Trond Olsen og lusket.
Men selv med mange flotte navn, fikk Hareides lag det tøft på Sandnes. Tolv minutter ut i kampen skar ballen gjennom både tåke og Viking-forsvaret, og sørget for at Sandnes Ulf-spiss Gilles Ondo fikk muligheten alene med Rune Almenning Jarstein. Ondo tok vare på sjansen og banket ballen forbi den gule veggen og i nettet. Dermed var Sandnes Ulf i ledelsen.
Javel, tenkte de tre kompisene – med flere. Det var jo ikke helt sånn man hadde sett for seg starten på kampen, eller sesongen. Heldigvis var det lenge igjen.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi begynner nervøst og er veldig anspente.
— Erik Nevland
Estisk angrepsvåpen
Erik Nevland hadde slitt med å finne veien til nettmaskene under vinterens treningskamper. Han hadde også vært plaget av litt skader, og var henvist til benken i lokalderbyet. På topp starter den estiske kometen Henri Anier. Han hadde blitt hentet inn for å finne veien til målet, noe Viking knapt hadde gjort i 2011.
Anier ble ingen kjempesuksess i Viking. Såpass ærlige må vi få lov til å være. Han kom til klubben etter å blant annet ha vært en del av den italienske klubben Sampdorias akademi. Han hadde også scoret riktig så mange ganger for Flora Tallinn. Men i Viking sa det stopp.
Det startet likevel bra. Midtveis i første omgang lot hjemmelaget han slippe til med en hel banehalvdel for seg selv. Esteren dro seg inn i boksen, vendte opp, skjøt via en svensk midtstopper, Edier Frejd, og i en fin bue over en dansk målvakt, Bo Andersen – keeperen som ti år tidligere hadde forlatt Viking for å prøve lykken som ballstopper på Las Palmas, og som nå, via klubber som SIF og Brodd, hadde havnet i Sandnes Ulf – og i mål. 1-1. Puh!
For øvrig ble dette Henri Aniers eneste scoring i Viking-drakt. Og strengt tatt ble han ikke en gang kreditert målet. Han gikk etter hvert videre til skotsk fotball, hvor det gikk bedre. For tiden er han under kontrakt med den nederlandske klubben Go Ahead Eagles.
Kvarteret ut i andre omgang scoret Sandnes Ulf igjen. Gud bedre! Randaberg-gutten Vegard Aanestad, en av mange spillere som har ikledd seg begge lags drakter opp gjennom årene, fikk ballen inne i Vikings sekstenmeter, fintet av en mann og blemret den opp i nettaket. 2-1. Og nå var tåken så tjukk at ingen av tilskuerne – i hvert fall på bortetribunen – fikk med seg noe av det som skjedde utpå gresset.
Saken fortsetter under bildet.
Veteranen ble Åges redningsmann
Som nevnt tidligere hadde Erik Nevland blitt forvist til benken. Publikumsyndlingen, den tidligere Manchester United-, Groningen- og Fulham-proffen, hadde slitt med både skader og måltørke i oppkjøringen. Kvarteret før slutt kastet Åge Hareide ham inn og krysset fingrene for at "Nevi" ville bli trenerens redning.
Hareide var inne i sin tredje sesong som Viking-sjef. De to første hadde den ellers så suksessrike nordvestlendingen ledet laget til 9.- og 11.-plass. Ikke all verden, sett gjennom mørkeblå briller. Et tap mot bitte lillebror Sandnes Ulf kunne ha vært det siste han gjorde i klubben. Få hadde akseptert et nederlag. Men "Nevi" gjorde jobben sin, han.
Seks minutter før slutt fikk Viking hjørnespark. Ballen ble slått inn, og på første stolpe spratt Erik Nevland opp og stanget ballen via hånden til målvakten han ble norgesmester sammen med i 2001 og i mål. Dermed endte det uavgjort. Og Åge Hareide og Viking fikk seg litt arbeidsro. Om så bare for en stakket stund.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi begynner nervøst og er veldig anspente, og blir med på det Sandnes gjør som er å slå lange baller hele veien, sa Erik Nevland, som syntes det var deilig å ha fått stilnet de kritiske røstene som under oppkjøringen nærmest hadde avskrevet ham.
Åge Hareide var langt mer fornøyd.
– Vi spiller på bortebane i en vanskelig første kamp der alt presset er på oss, og vi kommer tilbake to ganger, så jeg er veldig godt fornøyd med det guttene gjorde i dag, fortalte han pressen etter kamp.
Saken fortsetter under bildet.
Kampfakta
Saken fortsetter under videoen.
Spillere og trenere kommer og går
Fire måneder etter det første eliteseriemøtet mellom de to naboene, sto de igjen foran hverandre. Denne gang på Viking stadion. To togstopp lengre nord. Og det var menneskevrimmel og knallblå himmel i Jåttåvågen denne julikvelden.
Ting hadde skjedd siden sist. Ikke bare hadde Spania banket Italia 4-0 i EM-finalen i Kiev, men det hadde også blitt gjort store endringer i Viking.
Åge Hareide var borte. Arbeidsroen han fikk kjøpt seg i det Erik Nevland reddet ett poeng på Sandnes i første serierunde varte ikke lenge. Og da lagene tok EM-pause og Viking faktisk lå bak Sandnes Ulf på tabellen, fikk ikke Hareide lov til å fortsette lenger grunnet for dårlige sportslige resultater.
Vel er det lenge siden storhetstiden på 70-tallet. Men i Stavanger kommer man aldri til å bli vant med å havne på nedre halvdel av tabellen. Det var antakeligvis frykten for nettopp dette og den reelle muligheten for å havne bak lillebror som lå bak avgjørelsen om å prøve noe nytt på trenersiden.
Som Henri Anier, som vi har vært inne på tidligere, fikk også Hareide en solid opptur etter at han forlot Jåttåvågen. Først i svenske Helsingborg, så i Malmö etter noen år borte fra fotballen. Nå senest med det danske landslagsholdet.
Heller ikke Valon Berisha var å se på banen denne kvelden. Han satt på tribunen. Det var ikke grunnet for dårlige sportslige prestasjoner. Det var rett og sett grunnet for gode. Unggutten hadde nemlig blitt kjøpt av østerrikske Red Bull Salzburg. Der dro han og var en av lagets stjerner i flere år, før ferden fortsatte til den evige stad og Lazio. Nå er han i Düsseldorf, hvor tidligere Viking-trener Uwe Rösler er sjef.
Sånn er fotballen. Spillere og trenere kommer og går. Og noen ganger kommer de tilbake. Som Kjell Jonevret gjorde.
Saken fortsetter under bildet.
"Eg e Viking eg"
Svensken, som hadde spilt i Viking under Benny Lennartssons første periode i klubben og blant annet blitt norgesmester i 89, ble ansatt som ny trener. Han kom fra jobben som analyseekspert for det svenske landslaget, som akkurat hadde spilt EM.
– Viking og Stavanger by har alltid, i alle fall de siste 25 årene, ligget meg varmt om hjertet. Derfor er det med stor ydmykhet jeg tar denne utfordringen. Jeg håper å få være med på å bidra til at Stavangers stolthet igjen blir en klubb som er kjent for noe positivt på og utenfor banen, sa han i forbindelse med ansettelsen.
– Jonevret har gitt oss gleden og entusiasmen tilbake.
— Veton Berisha
"Kjelle" ble sittende lenge. Lengst av alle som har ledet klubben i løpet av 120 år. I nesten fire og et halvt år ble an ved sin lest. Noe som er å regne for en evighet for fotballtrenere. I hvert fall i Viking.
Det startet bra for vår nye trener. Historisk bra, for å være presis. Da han hadde ledet laget i syv kamper, sto "Kjelle" med den beste poengfangsten en Viking-trener hadde hatt på sine syv første kamper på førti år.
Spillerne kunne fortelle at han tilførte laget glede og entusiasme, defensiv trygghet og en mer effektiv måte å spille på. I tillegg var visstnok havregrøt om morgenen et tilskudd som ga utslag.
Men skal vi være helt ærlige, startet det egentlig ikke veldig bra. 1-4 hjemme for Rosenborg er vel strengt tatt alt annet enn bra, og ga ingen av de rundt ti tusen fremmøtte noen umiddelbar tro på at frelseren var kommet til Jåttåvågen. Men så gikk det bedre. Først uavgjort i Ålesund, så en rekke på fem strake seire, noe Viking ikke hadde greid siden bronsesesongen i 2007.
Midt inne i seiersrekken var hjemmemøtet med Sandnes Ulf. Viking sto med to strake seire. Sandnes Ulf slet og hadde kun vunnet to av sine ti siste kamper. Nå var anledningen til stede for å gjenopprette orden og revansjere uavgjortkampen som forsvant i tåken.
"Det her va skjønt"
Fra laget som startet første serierunde var det gjort noen endringer. I forsvaret hadde østlendingen Håkon Skogseid tatt Jon-Helge Tveitas plass. Eller strengt tatt var det jo Skogseids plass i utgangspunktet. Høyrebacken, som hadde vokst opp et steinkast unna Nadderud stadion i Bærum og som kom til Viking fra Notodden før 2009-sesongen, spilte så og si samtlige kamper i sine fem første sesonger i Viking. Han eide høyrebacken, og ble i 2010 kåret til årets spiller i klubben.
— Håkon Skogseid hadde en god sesong i fjor, og det var ikke vanskelig å velge ham til Årets spiller, sa sportsdirektør Egil Østenstad på årsmøtet i starten av 2011.
Da kontrakten gikk ut etter 2014-sesongen, dro han videre til Lillestrøm. Før han avsluttet karrieren i moderklubben Stabæk.
Saken fortsetter under bildet.
.jpg)
På midtbanen hadde King Osei Gyan og vår alles favoritt håbu, senere Sandnes Ulf-spiller, Vidar Nisja, tatt plass. Lengst fremme startet et spisstalent i stigende form.
Unge, lovende Veton Berisha startet sin tredje kamp for sesongen. Han brukte ikke mer enn ti minutter på å få folk opp av setene sine, da han på frekt vis avsluttet i Bo Andersen nærmeste hjørne og satte inn 1-0. Med det målet hadde unggutten scoret i tre kamper på rad.
– Jeg føler formen er veldig bra, og fire mål på fem kamper er jeg veldig godt fornøyd med, sa han etter kampen.
Saken fortsetter under bildet.
.jpg)
Men selv om det var Viking som tok ledelsen, var det som i Sandnes de lyseblå som hadde initiativet innledningsvis, og de var også farlig frampå blant annet ved Morten Eriksen. Derfor gjorde det ekstra godt da Vidar Nisja hamret en retur i mål og sørget for 2-0-ledelse til pause.
– Jeg synes vi spiller bra, i hvert fall i første omgang. Skaper sjanser, finner de rette rommene og spiller smart, fortalte håbuen.
Selv ikke med Tommy Høiland, Fredrik Torsteinbø og Zymer Bytyqi på laget, greide Sandnes Ulf true Viking nevneverdig. De mørkeblå lå kompakt og nektet gjestene rom i hele andre omgang. Og da "Yanni" ordnet 3-0 med ti minutter igjen å spille, raknet det for de lyseblå.
– Jeg synes vi er fullt på høyde med Viking i 70 minutter, om ikke bedre, sa Tommy Høiland etter kampen. Men la til at laget hans tapte fortjent.
Håkon Skogseid satte inn 4-0 på overtid, og helt, helt på tampen scoret jammen meg nåværende Sandnes Ulf-spiller Christian Landu Landu sitt første mål for Viking.
– 5-0 mot Sandnes hadde vi ikke trodd før kampen. Men vi var gode i dag og fortjente denne seieren, sa målscorer Veton Berisha etter kampslutt.
Det er litt uvant at de er her oppe, men det er kjekt med slike lokaderby. Og i dag var det ekstra kjekt.
— Vidar Nisja
– Sånn stemning skulle vi hatt her litt oftere. Det er herlig. Håper folk kommer tilbake, for det hjelper på, sa en smilende "Kjelle" etter seieren, og avsluttet med:
– Det her va skjønt.
Saken fortsetter under bildet.
Publikumsderbyet
Og komme tilbake gjorde publikum. Spesielt til kampene mot Sandnes Ulf.
I 2013 kom det igjen over tretten tusen. I 2014 kom hele 16 508 tilskuere, noe som ennå er rekord. Sandnes Ulf rykket så ned og det gikk noen år før lagene møttes igjen. Men da de på ny sto foran hverandre, i OBOS-ligaen i 2018, var tilskuertallet 15 835.
Det gir et snitt på 14 648, noe ingen andre oppgjør i Jåttåvågen er i nærheten av. Og det gjør derbyet til regionens og fylkets desidert største, og også et av landets best besøkte.
Rivaliseringen og betydningen av disse oppgjørene har også blitt større siden det første seriemøtet. Noe Viking for alvor fikk merke etter 0-3-tapet i 2018. Da lot de tilreisende supporterne samtlige i mørkeblått få høre det etter kampen. Og basert på den vreden mange viste da er det liten tvil om at dette derbyet handler om langt mer enn tre poeng hos mange med mørkeblått hjerte – enten man kommer fra Stavanger, Sandnes eller hvor det måtte være.
Saken fortsetter under bildet.
I 2019 kom revansjen da Viking slo Sandnes Ulf ut av cupen, på Sandnes. Da var mest sannsynlig mer enn halvparten av de fremmøtte der for å støtte Viking.
Til åpningen av Øster Hus Arena, Sandnes Ulfs nye stadion, som skulle ha vært i midten av mars, var det utsolgt og ventet over seks tusen tilskuere. Viking-supporterne hadde kjøpt opp en hel kortside, over tusen billetter, noe som må sies å være enormt med tanke på at det var snakk om en treningskamp.
Når neste tellende derby er, vet vi ikke. Men at det kommer til å bli folksomt, enten det skal spilles i Stavanger eller på Sandnes, er det all grunn til å tro.
Kampfakta
Kilder: Aftenbladet, Cmore, altomfotball.no, nifs.no
